Utgave 1 2019

Teknologioptimistene mener kunstgjødsel og sprøyting må til for å mette så mange som mulig, mens motstanderne mener økologiske metoder er eneste måten å redde menneskehetens fremtid på.

Smakebiter fra utgave 1:

  • Når kjemien stemmer.

    KJERSTI NORDBRØND, frilansjournalist

    Egenskaper satt i system.
    Før Mendelejevs tid var grunnstoffenes egenskaper et lite mysterium. Noen så ut til å fungere sammen, andre ble støtt fra hverandre. Hvordan skulle man vite hva som var brennbart eller radioaktivt, stabilt eller ustabilt? Elektroner, protoner og nøytroner var ennå ikke begreper i forskningen. Man prøvde å kategorisere grunnstoffene etter vekt, men ble ikke klok på sammenhengen mellom dem. Det var imidlertid ett mønster som gjentok seg: sortert etter atomvekt, opptrådte like egenskaper med jevne mellomrom.
    Dmitrij Mendelejev organiserte grunnstoffene i et rutenett. Han satte dem opp i vannrette linjer (perioder) på syv sortert etter atomvekt, og fikk syv loddrette hovedgrupper. I tillegg etterlot han blanke felt til stoffene som ennå ikke var oppdaget. Det skulle vise seg å være kanskje den største genistreken.

    Hullene fylles.
    Mendelejev ble født i byen Tobolsk vest i Sibir i 1834, i en stor ortodoks familie. Faren, som var lektor på videregående, ble blind og måtte slutte i jobben. Moren drev en gammel glassfabrikk, men denne brant ned. Tidlig ble hun klar over sønnens evner, og i 1850 tok hun ham med til storbyen for å gi ham en god utdannelse. Den unge Mendelejev begynte å studere pedagogikk i St. Petersburg, og fikk senere jobb som lærer i realfag. Etter hvert var det kjemien som ble hans viktigste fagfelt.
    Det var i læreboken «Kjemiens prinsipper» (1869), som kom ut noen år etter at han hadde blitt professor i kjemi i St. Petersburg, at han presenterte periodesystemet med de 63 kjente grunnstoffene for offentligheten. Tyskeren Julius Lothar Meyer, som i likhet med Mendelejev hadde studert i Heidelberg og deltatt på den første internasjonale kjemikongressen i Karlsruhe i Tyskland, publiserte et lignende system noen måneder senere. Han forutså imidlertid ikke grunnstoffenes egenskaper. Da man etter hvert oppdaget grunnstoffene gallium, germanium og scallium, og de var mer eller mindre nøyaktig slik Mendelejev hadde beskrevet dem både i vekt, tetthet, utseende og reaksjon, fikk hans klassifiseringsskjema bred anerkjennelse.

    Viktig korrigering.
    I «Om korrelasjonen mellom egenskapene til elementene og deres atomvekt» forklarer Mendelejev hvordan han har tenkt rundt utformingen av periodesystemet. Han mente at grunnstoffene med lavest vekt er de som forekommer hyppigst i naturen, og at det er disse som fortjener mest oppmerksomhet fra forskere. Om nummer 1, hydrogen (universets mest utbredte), skriver han blant annet: «Hydrogen har ennå ikke blitt tildelt en endelig posisjon på grunn av sin lave atomvekt (…) hvis jeg kan tillate meg å komme med et ønske når jeg ser på den foreslåtte tabellen, må det være at numrene nær hydrogen fylles inn.»
    Han unngikk de altfor bombastiske formuleringene, og oppsummerer med blant annet: Atomvekten til et element kan måtte bli korrigert når dets analogi blir kjent. Altså, kan atomvekten til tellurium være 123–126 og ikke 128? Han gjorde forbedringer flere ganger.
    Takket være den engelske fysikeren Henry Moseleys betydelige bidrag til periodesystemet i 1913, sorteres grunnstoffene i dag etter atomnummer (antall protoner i kjernen) i stedet for atomvekt. Siden er det aldri blitt funnet et grunnstoff som ikke kan innpasses i systemet.

    Forut for sin tid.
    Mendelejev var en vitebegjærlig mann, som i sitt 72 år lange liv rakk å publisere artikler innen de fleste naturvitenskapelige fagfelt. Én av hans store interesser var Russlands naturressurser: kull, salt, metaller og petroleum, og utnyttelsen av disse.
    Men han hadde også to lite populære kampsaker: at kvinner skulle få adgang til universitetene, og at naturvitenskapene skulle styrke sin stilling, og ikke stå i skyggen av gresk og latin. Angivelige uoverensstemmelser med universitetet gjorde at han skiftet beite og ble direktør i det russiske justervesenet i 1893.
    Mendelejev, som av den russisk-ortodokse kirken ble regnet som bigamist fordi han ikke ventet syv år mellom sine to ekteskap, var ved siden av arbeidet sitt opptatt av kunst og reiser. Han var med på ekspedisjoner til både Nordishavet og Uralfjellene, og har fått to breer oppkalt etter seg: på Svalbard og i Antarktis.
    Periodesystemet fikk enorm betydning for utviklingen av ulik teknologi. Kanskje ante Mendelejev, på tross av sin ydmyke holdning til det ukjente ved grunnstoffene, at han skulle være banebrytende.
    Han høstet flere medaljer og priser (innstilt til, men vant ikke, nobelprisen i 1906), og var utenlandsmedlem i flere komiteer. Han fikk også grunnstoff nummer 101, det radioaktive mendelevium, oppkalt etter seg.

    Systemet utvides.
    I 1904, tre år før Mendelejevs død, fikk britene John William Strutt (Lord Rayleigh) og Sir William Ramsay nobelprisen i henholdsvis fysikk og kjemi for sin oppdagelse av argon, som sammen med de andre edelgassene utgjør gruppe 18. Periodesystemet justeres når det kommer nye oppdagelser, men har ikke endret seg i grunnstruktur.
    Kjemiens allmenne appell fikk seg en boost i 2016 da The International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC) skulle navngi de fire nykommerne som sluttfører rad nummer syv. De ble oppkalt etter oppdagelsessted/-person, som etter tradisjonen er én av måtene å navngi på: nihonium (etter Nihon, japansk for Japan), moscovium (etter Moskva), tenness (etter Tennessee) og oganesson* (etter den russiske atomfysikeren Jurij Oganesian, som også oppdaget bohrium i 1976).
    IUPAC aksepterte kommentarer fra publikum i fem måneder, og uttalte i en pressemelding at de var veldig glade for å se at så mange var interessert. De yngste innsenderne av essays hadde vært elever på videregående.
    Oganesson er nummer 118 og det foreløpig høyeste i tabellen. De supertunge grunnstoffene er svært ustabile og stadig vanske-ligere og mer tid-krevende å fremstille. Derfor ligger det stor internasjonal prestisje i å klare det. Grunnstoff 119 vil, når det bekreftes og godkjennes, plasseres i gruppe 1 og starte periode 8.
    Ennå vet vi ikke når vi ser systemets slutt.

    Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Dødsdukkehusene som revolusjonerte rettsvitenskapen.

    ANETTE SKONSENG, frilansjournalist

    Kunsten å observere. Dukkemakeren het Frances Glessner Lee, og regnes som rettsvitenskapens mor. I fjor var det 140 år siden hun ble født. De døde dukkene hennes lever fortsatt.
    Glessner Lee hadde uløste drapsgåter både som hobby og yrke. På sine eldre dager gjenskapte hun 20 autentiske åsteder for mistenkelige dødsfall i miniatyr. To av dødsdukkehusene har tidens tann gnagd sønder og sammen. De resterende 18 blir fremdeles brukt i opplæringen av fremtidige drapsetterforskere.
    Det vi i dag gjenkjenner som true crime*, krim fra virkeligheten, var Glessner Lees hjertebarn allerede tidlig på 1900-tallet. Interessen bar hun med seg hele livet, men først som 52-åring, etter at både faren og broren var døde, turde hun å realisere drømmen om å studere drap og uforklarlige dødsfall på nært hold. Hun kom fra en rik familie; faren var en av grunnleggerne av landbruksmaskinkonsernet International Harvester, og store deler av arven finansierte Glessner Lees miniatyrstudie av uforklarlige dødsfall (Nutshell Studies of Unexplained Death).
    I motsetning til dagens virkelighetskrim, som i varierende grad lages i underholdningsøyemed, ble Glessner Lees dødsdukkehus brukt som undervisningsmateriell. Modellene ble opprinnelig laget for at drapsetterforskere skulle lære seg kunsten å observere, noe som er en essens-iell egenskap i det videre arbeidet med å få de skyldige dømt og renvaske de uskyldige.
    I rettsvitenskapens spede begynnelse, før Glessner Lee tok grep, fikk etterforskerne lite eller ingen trening i faget sitt. Dette medførte at viktige spor og ledetråder aldri ble funnet, fordi åstedene ble ryddet og de døde hentet ut før noen tenkte på å sikre bevis som kunne felle en eventuell gjerningsperson. I tillegg var det få som hadde medisinsk trening nok til å fastsette riktig dødsårsak.
    Glessner Lee jobbet for å forbedre etterforskningsprosessen og fant raskt ut at det var nødvendig med verktøy som gjorde det mulig å undervise i søken etter sannhet, på et vitenskapelig nivå. Dermed kom hun opp med ideen om å lage små kopier av virkelige åsteder for kriminelle handlinger. Siden hun var liten jente hadde hun hatt som hobby å innrede dukkehus, noe som innebar å lage miniatyrutgaver av alt mulig. Denne interessen, kombinert med hennes bakgrunn som kriminolog, resulterte i dødsdukkehusene som etter hvert skulle revolusjonere rettsvitenskapen.

    Overgår dagens teknologi. Nylig fikk dukkehusene sin egen utstilling ved Smithsonian American Art Museum i Washington (oktober 2017 – januar 2018). Publikum ble utstyrt med lommelykt og forstørrelsesglass. I fred og ro fikk de gå rundt og studere Lees små mysterier på nært hold, og lete etter bevis og ledetråder.
    Hensikten med dukkemysteriene er ikke å løse dem, men å samle informasjon og øve seg på å legge merke til tilsynelatende ubetydelige detaljer. Deretter kan man gjøre seg opp en mening og komme med ulike teorier om hva som kan ha skjedd. Den riktige løsningen på gåtene avsløres imidlertid aldri for offentligheten. Dermed får også fremtidige drapsetterforskere under opplæring både glede og nytte av dem.
    Det faktum at alle modellene er tredimensjonale, gjør at de over 70 år gamle dukkehusene foreløpig overgår dagens teknologi. Flere av dukkehusene er forsøkt gjengitt med VR-teknologi for mobiltelefon, men en flat skjerm eller virtuell virkelighet (VR) kan fremdeles ikke måle seg med å ha dukkehuset fysisk foran seg.

    Dukkehusene. For å forsikre seg om at gjengivelsen ble nøyaktig ned til hver eneste knøttlille detalj, studerte Frances Glessner Lee bilder og leste detaljerte beskrivelser av åstedene. Hun var også til stede under flere obduksjoner. Dersom det hang en kalender på et åsted, var det ikke nok at kopien også fikk kalender på veggen; den skulle vise riktig måned, og man skulle kunne bla videre til de resterende månedene av året. Hun lagde vinduer som kunne åpnes og lukkes, elektriske lys som kunne slås av og på, og sydde eller strikket dukkeklær i nøyaktig samme stoff eller garn som de avdøde brukte i virkeligheten.
    Flere av de døde var prostituerte, og mange var ofre for vold i hjemmet. Uansett hvem ofrene var, ble hjemmene deres gjengitt akkurat så glorete eller pjuskete som de var i virkeligheten. Forholdene hun jobbet ut fra, var 1:12. (1 inch til 1 fot).
    Glessner Lee ønsket at åstedsmodellene hun laget skulle omtales som vitenskapelige objekter, og ikke dukkehus. Hun var redd de skulle forveksles med barneleker.
    I dag ansees de både som vitenskapelige objekter, og verneverdig kunst.

    Foto: WIKICOMMONS

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her