Utgave 10 2021

Husk at du som abonnent kan lese både nye og gamle utgaver av magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc.

Smakebiter fra utgave 10:

  • Planeten Island tur-retur

    LASSE SKYTT, frilansjournalist

    Reykjavik, Island
    Nøyaktig to år før Neil Armstrong ble det første mennesket på Månen, sto han og fisket i en islandsk lakseelv. Et bilde fra sommeren 1967 viser ham iført baseballcaps og pilotsolbriller med en fiskestang i hånden under en skyfri julihimmel. Astronauten ser ganske fornøyd ut der han står i det høye gresset langs elvebredden, men han hadde ikke reist til Island for å fange fisk.

    Under romkappløpet på 1960-tallet begynte NASA, den amerikanske romfartsorganisasjonen, å sende astronauter til Island for å forberede dem på en snarlig månelanding. Fra 1965 til 1967 landet 32 amerikanske astronauter på vulkanøya – deriblant Neil Armstrong og Buzz Aldrin.
    De trente i det golde terrenget ved foten av Europas største isbre, Vatnajökull. De fleste av dem var utdannet piloter, de var ikke forskere, så under besøket ble de blant annet undervist av erfarne islandske geologer i å velge ut de mest relevante steinene i landskapet. Noen av astronautene ble siden silt bort, men for en knapp tredjedel av dem ble Månen deres neste stopp.
    «Island var en av våre beste ekskursjoner», lød det noen år senere fra Apollo-ferdens egen geolog, dr. Elbert A. King.
    «Hvis du ønsker å besøke et sted på Jorden som ligner på Månen, så bør det sentrale Island stå høyt på listen, da det på et vakkert vis viser den vulkanske geologi, som stort sett ikke er dekket av vegetasjon.»

    Geologer på egen hånd
    Etter den siste månelandingen i 1972 gikk Island litt i glemmeboken. I flere tiår hørte ikke islendingene noe fra NASA fordi regjeringen i Washington D.C. hadde nedskalert de dyre romprosjektene.
    Men i de senere årene har et nytt romkappløp igjen tatt form, og NASA har vendt tilbake til Island for å forberede kommende ekspedisjoner. Pausen på et halvt århundre forhindret imidlertid ikke islendingene i å fortsette det geologiske feltarbeidet på egen hånd.
    Uten amerikanerne handlet det ikke lenger om å sikte ut i rommet. I stedet gravde de bokstavelig talt etter å forstå deres egen lille planet, planeten Island. Og det ble de virkelig gode til.
    Hvis man har fulgt mediedekningen av vulkanutbruddet like utenfor Reykjavik i vår og sommer, har man kunnet oppdage at Island i dag har bemerkelsesverdig mange geologer pr. innbygger.
    I mediene har tallrike eksperter uttalt seg erfarent om magmakamre, lavastrømmer og fortidens utallige kratre.
    Én av disse ekspertene er den 27 år gamle vulkanologen Helga Kristín Torfadóttir fra Islands Universitet.

    En bedre forståelse av universet – og oss selv
    Torfadóttir skriver for øyeblikket en doktorgrad om forskjellige bergarter, og så driver hun den populære Instagram-profilen «Geology with Helga».
    På flere av bildene hennes er hun ikledd en kritthvit, futuristisk romdrakt mens hun vifter med det islandske flagget i landskapet ved isbrevulkanen Grímsvötn. Det er NASA som har utviklet romdrakten til bruk ved de første bemannede romreisene til Mars om et tiårs tid. Og Island var det opplagte stedet å teste den før ekspedisjonen går videre ut i rommet.
    Ifølge Torfadóttir hersker det mange misforståelser om at vi vil la mennesker reise til andre planeter fordi vi holder på å kjøre vår egen i grøften.
    «Jo, vi er i ferd med å ødelegge jorden vår, men hensikten med å sende folk til Mars er ikke å finne oss et annet hjem. Tro meg, det er mye verre å bo på Mars enn på Jorden. For eksempel er atmosfæren på Mars veldig tynn, det er for øyeblikket ikke noe rennende vann som vi vet om, ingen vegetasjon og en skadelig kosmisk stråling», påpeker hun.
    «Men faktum er at vi ved å utforske Mars eller Månen får en bedre forståelse av universet. Menneskets romforskning bidrar til å besvare grunnleggende spørsmål om vår plass i universet og vårt solsystems historie. I likhet med Jorden har Mars mange geologiske hemmeligheter som må avdekkes før vi kan begynne å sammenligne de to planetene på en bedre måte. Finner vi tegn til liv, eller ser vi klare beviser på hvordan forholdene på Mars har vært tidligere? Kanskje ser vi en avspeiling av Jordens fremtid? Et sted der ute venter noe utrolig på å bli oppdaget», påpeker vulkanologen med hentydning til astronomen Carl Sagans berømte sitat.

    Kanskje er det liv under overflaten
    Island har ingen statlig romorganisasjon, men NASAs gjenvunne interesse for vulkanøyas geologiske forhold fikk i 2017 en privat organisasjon til å stifte Iceland Space Agency.
    I spissen for foretaket står amerikaneren Daniel Leeb som har bodd på Island i en årrekke. Han har selv bakgrunn fra film- og turistindustrien, men han så mulig-heter i det å legge til rette for den gjenoppstartede romforskningen, den praktiske treningen og logistikken mellom Island og utenlandske aktører – deriblant NASA. I dag har han og kollegene på kontoret i Reykjavik det svært travelt med henvendelsene fra utlandet.
    «På grunn av Islands mange forskjellige jordarter har øya adskillige fellestrekk med Mars. Kombinert med en velfungerende infrastruktur og en strategisk plassering både geografisk og politisk gjør det Island til et ideelt teststed for NASA, ESA og private romvirksomheter med planer om å sende roboter eller mennesker til Mars eller Månen», forklarer Leeb.
    I motsetning til det vulkanske terrenget på Hawaii har Island også kaldere temperaturer og dermed en glasiologi som romforskere mener ligner de forholdene som formet deler av Mars’ overflate for millioner av år siden, og som gjør det mulig at det kan ha eksistert liv i oldtidens miljø på den røde planet.
    «Muligens eksisterer det stadig den dag i dag, et sted under overflaten», spekulerer amerikaneren.

    Ærefryktinngytende naturkrefter
    I likhet med sin kollega Torfadóttir har han også vandret rundt i vulkanlandskapet iført NASAs skreddersydde romdrakt, men det meste av arbeidet hos Iceland Space Agency foregår på kontoret. Det krever lokalkjennskap og logistisk sans å koordinere samarbeidet mellom de islandske spesialistene innen geologi og teknologi og romforskere fra utlandet.
    Daniel Leeb sier at han føler en ydmykhet overfor planeten og menneskenes plass i universet hver gang han beveger seg fra kontorlandskapet og ut i Islands natur.
    «Her på Island er vi omgitt av – og ofte i direkte kontakt med – mange av de ærefryktinngytende naturkreftene som har formet himmellegemene på tvers av kosmos», poengterer Leeb.
    Islands regjering har fortsatt ingen planer om en nasjonal romfartsorganisasjon, og ifølge Leeb er Island kommet relativt sent i gang med å utvikle landets romsektor. Men han er samtidig ikke i tvil om at de mange samarbeidene og programmene vil sette fart i utviklingen, med eller uten regjeringens hjelp.
    «Vi opplever at flere og flere innser at hvis de vil lykkes med en ekspedisjon til Mars eller Månen, så er det en fordel å komme til Island først», sier Leeb.

    Som Mars for 3,5 milliarder år siden
    På NASA Johnson Space Center i Houston i Texas sitter romforsker Liz Rampe. Hun har så smått begynt å pakke koffertene, for snart går turen til Island hvor hun for øyeblikket er tilknyttet tre ulike NASA-finansierte forskningsprosjekter.
    «I det ene prosjektet undersøker vi hvordan vi kan bruke dronebilder og software til å klassifisere et bestemt terreng. Det er to funksjoner som Perse-verance (roveren som landet ved Jezero-krateret på Mars i februar 2021, red.anm.) skal bruke, og prosjektet på Island kan hjelpe oss med å planlegge ruten på Mars», sier Rampe.
    De to andre NASA-prosjektene går ut på å studere sammensetningen av Islands sedimentære bergarter i elver og under isbreene som kan minne om dem Perse-verance-roveren skal lete etter på Mars. Romforskeren forteller at hun samarbeider med geologer og ingeniører fra hele verden, som alle har øynene rettet mot Island.
    «Fjellsammensetningen gjør Island særlig relevant når man skal forberede ekspedisjoner til Månen og Mars. De fleste vulkanske fjellene på Mars og noen på Månen har et relativt lavt innhold av grunnstoffet silisium, som tilsvarer innholdet av silisium i den islandske natur. Dessuten er Island forlokkende på grunn av klimaet. Vi tror at Mars for ca. 3,5 milliarder år siden var kaldt og isete, med isbreer, isbrematede elver og innsjøer, slik Island ser ut i dag. Vi kan studere de geologiske prosessene på Island i dag, som muligens har lignet dem på Mars tidlig i den røde planets historie», skisserer Rampe.

    Varm velkomst fra presidentparet
    Liz Rampes kollega ved NASA Johnson Space Center, romforskeren Candice Bedford, har allerede vært på Island ved flere anledninger. Første gang var i 2019 da hun og de andre NASA-folkene ved ankomst ble møtt av Islands president og førstedame, samt forskere fra Reykjavíks Universitet.
    «Den varme velkomsten økte i stor grad vår moral for det kommende arbeidet. Det viste oss at Island betrakter det internasjonale samarbeidet og romforskningen som viktig for dem også», sier Bedford.
    Oppgaven var å gjennomgå en rekke scenarioer for kommende Mars-ekspedisjoner. En Argo J5-rover kjørte rundt i det islandske landskapet med et kvadrokopter hengende over seg.
    Feltforsøket viste at bilder i høy oppløsning fra en ubemannet drone kan øke sjansen for å velge riktige interessepunkter samt å forutse mulige farer, som for eksempel bratte skrenter.
    «Resultatene våre bekreftet at disse teknologiene vil være utrolig nyttige for utforskningen av rommet i årene fremover», sier hun.

    I Armstrongs fotspor
    Den amerikanske romforskeren var selv bergtatt av møtet med det islandske landskapet.
    «Det både ligner og føles som å tre inn i en annen verden, særlig når man er i den ørkenaktige delen av høylandet hvor det ikke er noen mennesker i mils omkrets, og hvor man er omgitt av isdekte fjell og røde sandsletter som skjuler gamle lavastrømmer frosset i tid», sier Bedford. Hun mener at selv om Island er et lite land, har islandsk forskning stor innflytelse på planetsamfunnet, som hun kaller det.
    «En stor del av Mars-forskningen siterer undersøkelser som er utført på Island – særlig den som handler om planetarisk vulkanisme, astrobiologi og glasiale prosesser. Islands vilje til å fremme samarbeidet med romforskere og globale romorganisasjoner gagner vår kollektive forståelse av andre planeter i vårt solsystem», sier Bedford.

    «Utforskningen av rommet er i tiden. Det er ekstremt spennende, og mange drømmer om å bli astronauter en dag. Island gjør det mulig å ta de første skrittene mot å leve ut drømmen. Bare se på Neil Armstrong», sier hun.

    Daniel Leeb i NASAs romdrakt ved Grímsvötn på 1725 moh på den nordvestre delen av isbreen Vatnajökull, der breens isdekke skjuler magmakammeret til flere vulkaner. Foto: Iceland Space Agency

     

  • Kampen mot barneekteskap = kampen for menneskerettigheter

    GURI C. WIGGEN, frilansjournalist

    Fassa/Bamako, Mali
    Veien inn til den lille landsbyen Fassa er humpete og har store regnhull. Her går ingen kollektivtransport. Koordinert med Unicef i Mali får vi bli med den lokale hjelpeorganisasjonen Tagne til landsbyen 15 mil fra hovedstaden, en times avkjøring fra asfaltert vei.
    Jenter i alderen 12–19 år sitter lydhøre mens animatøren Etienne Sidibé viser bilder, småprater med tilhørerne og forklarer. Friundervisningen er åpen for dem som vil delta, men er tilrettelagt for å skape holdningsendringer rundt jenters liv. Temaer som vold mot kvinner, omskjæring og barneekteskap står på dagsordenen.
    Tagne kommer hit et par ganger i måneden. I starten får organisasjonen med seg landsbyens eldre ledere og lager en bindende avtale med landsbylederne som går ut på at de forplikter seg til å samarbeide om barns rettigheter og få slutt på både omskjæring av jenter og barneekteskap.
    Det er landsbysjefen som har det siste ordet, og uten ham kan ingen ting gjøres. Dersom noen i landsbyen er uenig i denne planen, må landsbysjefen legge inn sitt budskap slik at de skifter mening. Uenighet kan utsette prosessen opptil ett og et halvt år, forklarer Anne Marie Traoré i Tagne.
    Den frivillige organisasjonen Tagne jobber i mange landsbyer samtidig. I alt er det 281 landsbyer i ti kommuner i den store regionen Koulikoro, som dekker det sentrale Mali på langs, og grenser i nord til Mauritania. Kampen mot omskjæring og barneekteskap pågår i mer enn 1000 landsbyer, og mange lokale organisasjoner og strukturer er engasjert. I noen landsbyer startet arbeidet for 20 år siden.
    Kjønnslemlestelse (FGM – Female Genital Mutilation) er også et stort problem i Mali. Det er vanlig at det blir utført mens barna fortsatt er små. Etienne viser en tegning av en jente som har fått komplikasjoner etter et inngrep. Jenta har fått en cyste og store blødninger. Han forklarer for tilhørerne at omskjæring kan gi helseplager og et smertefullt sexliv. Han snakker også om kjønnsbasert vold mot jenter i parforhold.
    Etter undervisningen får vi snakke med fem jenter som er tilhørere. Flere av disse har tanker om utdanning.  

    Vil heller gå på skole
    Jentene Zé, Nah og N’Dife synes ikke det å gifte seg er noe godt alternativ. De vil ta utdanning. Men N’Dife (14) skjønner at det ikke skjer i hennes tilfelle, ettersom hun har droppet ut av skolen. Hun har to versjoner av hvorfor hun droppet ut, sier Anne Marie Traoré i Tagne.
    Hun oversetter hva jentene sier på det regionale språket bambara til fransk. Fransk er det offisielle språket i Mali og i de andre vestafrikanske landene, som frem til 1960-tallet var kolonisert av Frankrike.
    Hun forklarer: – Den ene versjonen er at faren ikke vil betale skolepenger for henne. Og den andre versjonen er at hun stakk av til nærmeste landsby for å få jobb som hushjelp. Nå er hun kommet tilbake etter ni måneder.
    Zé Touré (12) har gått ut av femte klasse og fortsetter i sjetteklasse. Hun drømmer om å bli lege og sier hun elsker å delta i disse møtene for å lære om helse og jenters rettigheter. Utenom skolen gjør hun noe husarbeid. Hun feier og tar oppvasken, men ikke noe mer, understreker Anne Marie Traoré.
    Nah Diarra (13) har aldri fått skolegang. Hun vil drive med noen form for næringsvirksomhet når hun blir eldre. Nå reiser hun med moren til landsbyen Kolokani for å lære å lage såper som de selger.
    Den tredje av jentene, 13-åringen Nah, sier hun muligens vil gifte seg etter hun har fylt 20. Jentene er fast bestemt på at de ikke vil «giftes bort» i ung alder og har en godt gjennomtenkt beskjed: – Det finnes ingen fordeler ved å gifte seg tidlig. Selv om foreldrene bestemmer over oss, må de lytte om vi sier nei, sier 14-åringen N’Dife.
    Det sørlige Mali hvor vi befinner oss, har tropisk klima, mens det nordlige Mali strekker seg godt inn i Saharaørkenen. Kulturen med barneekteskap er ganske lik blant de forskjellige folkegruppene. Over 90 prosent av befolkningen er muslimsk.

    Lang vei til likestilling
    Det er lite som tilsier at Mali kan nå FNs bærekraftmål om likestilling innen 2030.
    Koronasituasjonen har skapt mer fattigdom, og sammenhengen er klar mellom fattigdom og barneekteskap. Familiene får færre munner å mette ved å gifte bort døtrene.
    Jentene blir frarøvet selvbestemmelsen over sitt eget liv, de får barn de selv ikke planlegger, med mindre de får tillatelse til å bruke prevensjonsmidler i ekteskapet. I Mali blir over halvparten av jentene gift før fylte 18 år og derav 17 prosent før fylte 15. Lovgivingen i Mali sier jenter kan gifte seg når de er 16. Og en 15-åring kan gifte seg med foreldrenes samtykke. – Vi jobber med å påvirke politikerne, men lovgivingen er slik. Gutter får derimot ikke gifte seg før de er 18. Så her ser vi hvordan jenter blir diskriminert. FN har også gjort forsøk på å påvirke for å endre loven slik at det skal bli 18 år for jenter også, sier Anne Marie Traoré.

    Barnebruder drømmer om å bli lege
    Det er også «barnebruder» blant tilhørerne. Assitan Niaré (18) er en av dem. Hun ble giftet bort som 16-åring, men har foreløpig ikke fått barn og går i 9. klasse. Med ektemannens tillatelse fikk hun starte på skolen igjen, etter at hun droppet ut av den da hun ble gift, noe som er vanlig. Mannen er over 30 år, men Assitan vet ikke den presise alderen hans. – Jeg drømmer om å bli lege i landsbyen. Jeg har gode karakterer og elsker biologi. Jeg vil forsøke å følge denne drømmen, sier hun.
    Gifte Doubare Kané sier hun er veldig glad i å delta i disse møtene fordi kvinners rettigheter diskuteres og mener hun har lært mye. Hun har tre barn å ta ansvar for. Hun deler med oss at hun er litt trist, fordi hennes drøm også var å få utdanning, og hun drømte også om å bli lege. Mannen er godt over 30, men i likhet med 18-åringen Assitan, vet ikke Doubare nøyaktig hvor gammel mannen hennes er. Hun sier det er vanlig i landsbyer som dette, at man ikke vet sin eksakte alder.  

    Mali langt bak likestillingen
    Mali ligger i bunnsjiktet på en 139. plass blant 153 land i den globale rapporten som kartlegger ulikheter mellom kjønn. Den viser indikatorer som går på kvinners og jenters helse, selvbestemmelse og utdanning. De mest utsatte er jenter på landsbygda, der risikoen er mye større for at de må gifte seg tidlig. Jenter fra mer velstående familier i byene er ikke utsatt for tvang på samme måte, og sannsynligheten for at de får utdanning er større. 

    Mor står bak
    Det er også vanlig at jenter gifter seg når de har fylt 18 år, og da er de ikke barn, teknisk sett. Sannheten er at mange av disse jentene heller ikke har gjort et fritt valg. Det er påfallende mange tvilende, nærmest oppgitte ansikter å se blant de unge brudene.
    Familien finner gjerne en partner fra mors eller fars nære vennekrets. Slik blir det en union de kan stole på sosialt og finansielt. I Malis middelklasse er det gjerne mor som finner en høvelig partner.
    Landet topper Redd Barnas liste over land som er ekstremt utsatt for at jenter dropper ut av skolen som følge av koronakrisen. Det gjør veien kortere til for tidlig ekteskap generelt.  

    Barneekteskap som kjønnsbasert vold
    Barneekteskap er en form for kjønnsrelatert vold og brudd på jenters rettigheter på flere områder i livet: Retten til å bestemme over egen kropp, hvor mange barn man vil ha, retten til utdanning og retten til egen inntekt og økonomisk uavhengighet.
    Over 30 prosent opplever kjønnsbasert vold i ekteskapet på toppen av å miste andre grunnleggende rettigheter. Mannen er i en særposisjon fordi lovverket diskriminerer kvinner.
    Malis lovverk er forsøkt endret, og et politisk rammeverk må på plass for å kriminalisere både kjønnslemlestelse og barneekteskap. Det har så langt blitt stanset av religiøse ledere, som har svært stor påvirkning. Men Ecowas – et felleskap bestående av 16 land i det vestlige og sentrale Afrika og der Mali er medlem, jobber for å få en definitiv slutt på barneekteskap.

    / Årets TV-aksjon arrangeres søndag 24. oktober og går til organisasjonen Plans arbeid for å bekjempe barneekteskap. 

    Barn får barn
    Over halvparten av jentene i Mali giftes bort før de fyller 18 år. De blir frarøvet selvbestemmelsen over sitt eget liv og får barn de selv ikke planlegger.

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her