Utgave 9 2021

Husk at som abonnent kan du lese magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc. Du får også tilgang til tidligere utgaver i et søkbart arkiv.

Smakebiter fra utgave 9:

  • Hvor ble det av regionene?

    LAILA BORGE, frilansjournalist

    Regionene forsvinner
    De fleste politiske partiene har et uttalt ønske om flere statlige arbeidsplasser i distriktene. Regionreformen skulle bidra. Men i hver enkelt sektor betyr geografi stadig mindre. Der er regionene i ferd med å forsvinne. De blir erstattet av landsdekkende, oppgavebaserte avdelinger. De siste fem årene har den ene etaten etter den andre visket ut det regionale nivået, mange av dem uten særlig oppmerksomhet utenfra. Mens flytting av akuttmottak og nedleggelse av politikontorer vekker sterke følelser, er det mindre opprivende at Kystverkets fem regionskontorer får nye navn og roller. Virksomhetene har lagt vekt på at omorganiseringen ikke skal bety flytting av arbeidsplasser.– I hvert fall ikke i denne omgang, kommenterer organisasjonsforsker Torstein Nesheim ved Norges Handelshøyskole (NHH).
    I dag sitter avdelingslederen på ett kontor, mens de han eller hun skal lede, kan sitte spredt på flere andre steder. NHH-forskerens hypotese var lenge at denne typen organisering ville skape et press for økt sentralisering og samlokalisering av avdelingene. Etter at mange har erfart fjernledelse under pandemien, er han mer usikker på hva som vil skje.

    Alle går i samme retning
    Den første statlige etaten som kvittet seg med regioninndelingen, var Arkivverket i 2016. Deretter har Skatteetaten, Statens vegvesen, Arbeidstilsynet, Tolletaten, Kystverket og Statped gått i samme retning og organisert seg etter oppgaver i stedet for geografi. Flere etater vurderer det samme.
    – Det interessante er at alle har gjort samme store endring, med likeartede motiver, helt uavhengig av hverandre. Jeg er ganske sikker på at disse etatene ikke har diskutert organisering med hverandre. Det tyder på at dette er en fornuftig organisering, sier Nesheim.
    Virksomhetene har lagt vekt på at de utfører de samme statlige oppgavene i hele landet. Med landsdekkende avdelinger er det lettere å få til samordning, standardisering og større fagmiljø.
    I tillegg har digitaliseringen i noen grad gjort de fysiske kontorene overflødige.
    – Vi trenger ikke lenger å oppsøke et lokalt skattekontor eller veivesen, sier Nesheim.
    Han ser likevel noen ulemper med den nye organisasjonsmodellen. Den kan gjøre det vanskeligere å løse store oppgaver som krever samordning av flere sektorer på regionalt eller fylkesnivå.
    – Uten de regionale enhetene kan kontakten med statsforvalter og ordfører bli mer komplisert, det kan bli mindre deling av kunnskap, og det kan være vanskeligere å vite hvilke enheter som skal delta når oppgaver må løses på tvers av etatene, sier han.

    Frykter nedleggelser
    For Arkivverket var nettopp digitaliseringen en begrunnelse for omorganiseringen.
    «Å digitalisere papirarkiver og etablere tidsmessige, nettbaserte brukertjenester er ikke noe det enkelte statsarkiv kan håndtere på egen hånd», skrev riksarkivar Inga Bolstad i en kronikk i Nationen i 2017. Og: «Den gamle organisasjonsmodellen var ikke innrettet mot dagens og fremtidens utfordringer.»
    Omorganiseringen skapte høylytte protester fra både ansatte og ledelse ved stats-arkiv-ene rundt i landet. Statsarkivaren i Bergen uttalte at han uansett kom til å være statsarkivar til han dør, og det ble brudd i forhandlingene mellom riksarkivaren og fagforeningene.
    I 2019 fikk Arkiv-verket laget en rapport for å vurdere hvordan Arkivverket kunne effektiviseres ved redusert geografisk tilstedeværelse. Ett av forslagene i rapporten var å redusere dagens ti arbeidssteder til to. Rapporten skal være lagt i en skuff, men i publikumsavdelingen, som sysselsetter de fleste ansatte ved de tidligere statsarkivene, har det vært sterk nedgang i antall ansatte etter omorganiseringen.
    – Mange av de ansatte har det tøft nå. Vi frykter at kontorer skal forsvinne, og vi føler at de ansatte ikke blir lyttet til, sier Jo Rune Ugulen Kristiansen. Han er hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet, den største fagforeningen i etaten, og forteller om ansatte som sliter med å gi brukerne den hjelpen de trenger for å finne viktig dokumentasjon.

    Trenger annen kompetanse
    Arkivverkets direktør for strategi og kommunikasjon, Guri Kaspara Lande, forklarer at Arkivverket har behov for en annen kompetanse enn tidligere.
    – Vi har derfor økt bemanning på enkelte fagområder og redusert på andre. Det er først og fremst fagområdene med digital kompetanse som har økt bemanningen. Etter hvert som vi digitaliserer tjenestene våre, har vi redusert de manuelle arbeidsprosessene, som utføres blant annet i publikumsavdelingen, skriver Lande i en e-post.
    Tillitsvalg Kristiansen mener omstillingen går for fort.
    – Digitalisering er positivt, men det gjenstår mye før folk kan finne alt digitalt. Det kan for eksempel gjelde opplysninger med strengt personvern, som dokumentasjon på barnevernsopphold, sier han.
    Samtidig som arbeidsplasser har forsvunnet fra de tidligere Statsarkivene, har de sett antallet ansatte øke i Oslo. Kristiansen selv har gått motsatt vei og jobber nå i Bergen.
    – Jeg jobbet i Oslo til 2017, da benyttet jeg meg av muligheten til å flytte hjem fordi vi var blitt stedsuavhengige, sier han.

    Vanskelig med avstand
    Politisk er det to ulike tilnærminger til de-sentralisering. Myndighetene kan kreve at arbeidsplassene skal være spredt fysisk – i god Senterpartiet-ånd, eller de kan legge til rette for at mest mulig arbeid kan gjøres digitalt, slik at folk kan velge hvor de skal bo.
    Den siste løsningen er del av regjeringens nye distriktspolitikk. Men vil det fungere? NHOs medlemsundersøkelser under pandemien har vist at halvparten av virksomhetene synes det er vanskeligere å lede arbeidstagere når det er større fysisk avstand til dem.
    Dessuten er det ikke sikkert at økt valgfrihet gjør at flere velger å bo på bygda.
    – Det kan godt være at folk sier «flott, da kan jeg bo i Oslo og jobbe på Kongsvinger- eller Røros-kontoret», sier organisasjonsforsker Torstein Nesheim.

    Foto: Claes Grundsten/Bildhuset/TT/NTB

     

  • «Den beste filmen som aldri ble laget»

    KJERSTI LUNNAN AASS, frilansjournalist

    Lave forventninger
    Om mange kinogjengere har store forventninger til Denis Villeneuves nye science fiction-film «Dune» som har premiere i høst, er det i alle fall én som er noe mer avventende. Regissøren Alejandro Jodorowsky (92) har sagt i et intervju at han antagelig kommer til å se filmen, men at han ikke har særlig tro på den – fordi den er umulig å lage. Og er det noen som burde vite dette, så er det nettopp Jodorowsky. For den eksentriske filmregissøren gjorde et tappert forsøk på å lage denne filmen selv på midten av 1970-tallet.

    Ville forandre verden
    Selv hadde han ikke engang lest romanen, men han hadde hørt mye om den, så da produsent Michel Seydoux ringte ham i 1974 og sa at Jodorowsky kunne få lage hva enn han ville, var regissørens spontane reaksjon «Dune»!
    Jodorowsky som fra før hadde laget surrealistiske og sjokkerende filmer som «El Topo» (1970) og «The Holy Mountain» (1973), hadde gigantiske planer. Med filmatiseringen av «Dune» skulle han åpne publikums intellekt og endre unge sinn. Han ville at publikum skulle få samme opplevelse som om de hadde tatt LSD. Han ville forandre verden.
    – Jeg ville forandre filmkunsten totalt, det var ambisjonen min, sa han i et intervju med NRK i 2013.
    – Jeg ville ta livet av den amerikanske filmindustrien. Jeg ville ta livet av de store, dumme filmene som gjør folk til idioter. Jeg ville lage filmer som var ekte kunst, ikke business. Jeg ville lage filmer som forandret og utforsket menneskesinnet og gjorde publikum til bedre mennesker. Intet mindre. Produsent Seydoux leide et slott utenfor Paris der Jodorowsky fikk frie tøyler til å skrive manus og hyre en stab.

    3000 tegninger
    Jodorowsky knyttet til seg den sveitsiske kunstneren H.R. Giger, den franske tegneserieskaperen Jean «Moebius» Giraud og den britiske illustratøren Chris Foss slik at de kunne lage det visuelle uttrykket for filmuniverset, karakterer og kostymer. Dan O’Bannon ble ansvarlig for alle visuelle effekter.
    Salvador Dalí ble hyret til en av rollene i filmen, det samme ble Mick Jagger, Orson Welles og Gloria Swanson. Filmmusikken skulle lages av Pink Floyd og det franske bandet Magma.
    Etter to år og to millioner dollar – noe som tilsvarer omtrent 11 millioner dollar i dag – hadde teamet laget et storyboard med 3000 tegninger, en tykk bok på mange hundre sider. Jodorowsky hadde en klar plan for alle kameravinkler og -bevegelser, og all dialog var skrevet for en film som var så omfattende at den ville blitt bortimot 14 timer lang, noe Jodorowsky mente den burde være, for historien kunne ikke fortelles kortere.
    Men fortsatt var ikke en eneste scene skutt. Og en kinofilm på 12–14 timer? Nei, det var i meste laget for Hollywood-studioene som ikke hadde særlig tro på den eksentriske regissøren. Og siden det var uaktuelt for Jodorowsky å inngå noe kompromiss, ble det umulig å få på plass finansieringen de trengte for å lage filmen.
    Jodorowskys «Dune» måtte rett og slett skrinlegges, noe som var en gedigen skuffelse for alle de involverte.

    Brukt i andre filmer
    Der kunne historien endt. Men de kreative karene som hadde jobbet så intenst for å utvikle dette universet, kunne ikke la det bli liggende i skuffen, og Jodorowsky ga dem lov til å gjøre hva de ville med materialet. Dan O’Bannon utviklet en ny synopsis som ble til filmen «Alien» i 1979, regissert av Ridley Scott som var svært begeistret både for ideen og for H.R. Gigers tegninger. Chris Foss og Jean «Moebius» Giraud var også involvert i filmen som ble en enorm suksess og som fikk Oscar for beste visuelle effekter. Senere laget Scott «Prometheus», hvor Gigers Dune-design var utgangspunktet.
    De fleste store Hollywood-studioene hadde fått hvert sitt eksemplar av den tykke boken med storyboard og tegninger over kostymer og scenografi til «Dune», og dermed var materialet tilgjengelig som inspirasjon for mang en filmskaper. Blant filmkjennere er det allment akseptert at det finnes tydelige «Dune»-spor – bevisst eller ubevisst – i filmer som «Star Wars», «Blade Runner», «The Terminator», «Raiders of the Lost Ark», «Tron», «Flash Gordon» og «The Matrix», enten det gjelder kostymer, karakterer, produksjonsdesign eller konkrete scener.
    Dermed kan man jo fundere over hvorvidt disse filmene hadde blitt laget og om sjangeren hadde hatt samme utvikling om inspirasjonen fra «Dune» ikke fantes. Og på den annen side: Hva om Jodorowskys «Dune» faktisk var blitt realisert, men hadde endt som en dundrende fiasko? Hadde studioene da tatt sjansen på å lage «Star Wars» og lignende kostbare filmer i årene som fulgte?

    Forberedt på nederlag
    Når Denis Villeneuve nå er klar med «Dune», er han ikke den første som bringer romanen til lerretet, selv om Jodorowsky aldri kom så langt. David Lynch laget nemlig sin versjon i 1984, en film på 2 timer og 17 minutter som fikk en blandet mottagelse og ikke ble noen utpreget suksess.
    Da Jodorowsky hørte at Lynch skulle lage «Dune», ble han vettskremt, for han beundret ham som regissør, men likte ikke at denne karen skulle komme og få til det han selv hadde måttet gi opp.
    Han lot seg motvillig overtale av sønnene sine til å se filmen, og det var en duknakket regissør som kom inn i kinosalen, forberedt på sitt livs nederlag. Frykten var ubegrunnet, for som han senere sa i et TV-intervju:
    – Litt etter litt, litt etter litt kjente jeg at jeg ble lykkelig. For filmen var helt forferdelig!
    Det blir en spennende høst for Alejandro Jodorowsky.

    Sci-fi-bibel Storyboardet til Alejandro Jodorowskys film «Dune» er en tykk murstein av en bok, med over 3000 detaljerte tegninger og skisser. En rekke filmskapere har siden latt seg inspirere av hans univers. Foto: HERITAGE AUCTIONS

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her