Utgave 8 2021

Husk at du som abonnent kan lese nyeste og tidligere utgaver av magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc.

Smakebiter fra utgave 8:

  • Appelsinskallskogen

    ANETTE SKONSENG, frilansjournalist

    Sommerfugler før soldater
    Midt på 1990-tallet ble en juicefabrikk og en nasjonalpark enige om at førstnevnte skulle få deponere appelsinavfallet sitt på et avskoget område hos sistnevnte. Tusen lastebillass ble dumpet på avtalt sted og forlatt. 15 år senere vendte et forskerteam tilbake. De oppdaget at den døde skogen hadde våknet til liv igjen. Appelsinskallene hadde tryllet frem en regnskog.
    Å utvikle deponiområder for avfall kan ha store negative konsekvenser for miljøet. I enkelte områder kan man risikere tap av flere hundre ulike dyre- og plantearter pr. hektar. Men i en nasjonalpark på Costa Rica skjedde det motsatte.
    Selv om det lille landet bare utgjør 0,1 prosent av Jordens landmasse, lever hele 5 prosent av verdens dyr og planter her. Med all den vakre naturen de har å ta vare på, er det kanskje ikke så rart at Costa Rica har vært verdensledende innen miljøvern siden 1980-tallet. Et eksempel på landets grønne og fredelige fremtoning er at de ikke har en egen stående hær, men til gjengjeld 1251 ulike sommerfuglarter.
    To av dem som viet halve yrkeskarrieren sin på å bevare det biologiske mangfoldet på Costa Rica, er ekteparet Daniel Janzen og Winnie Hallwachs. Begge er økologer og miljøvernere, og nærmest rockestjerner å regne innen sitt fagfelt. I mange år jobbet de som forskere og tekniske rådgivere ved nasjonalparken Guanacaste nord i Costa Rica. I 1989 realiserte de drømmen om å skape en trygg passasje for dyr, fugler og insekter som sesongpendler fra tørrskogen til regnskogen og tilbake igjen. Det 147 000 hektar store om-rådet av fredet sjø og land i den nordlige delen av Costa Rica fikk navnet Bevaringsområde Guanacaste (ACG).
    I årene som fulgte, lot forskerne humlen suse og naturen leve i pakt med seg selv, mens de observerte hva som skjedde. Så flyttet appelsinjuicefabrikken Del Oro inn på nabotomten – og havnet dermed også under samme lupe.

    En juicy affære
    Etter å ha observert den nyetablerte naboen en tid, kunne de med stor sannsynlighet fastslå følgende: at folk flest ikke liker skall i appelsinjuicen sin, at tonnevis av appelsinskall neppe er det billigste man kan kvitte seg med, og at minst én av de rundt 170 000 ulike plante- og dyreartene i nasjonalparken nok ville ha livnært seg på appelsinrester om de fikk tilbudet.
    Da det kom dem for øret at Del Oro planla å bruke flere millioner dollar på et renseanlegg som skulle forvandle appelsinavfallet til lavkvalitets dyrefôr, fikk ekteparet en god idé. Hva om de spleiset appelsinjuicefabrikken og nasjonalparken?
    Den attraktive avtalen innebar at Del Oro skulle overføre 16 millioner m² intakt urskog fra egen eiendom til nasjonalparken, mot at de fikk dumpe appelsinavfall fra produksjonen i et avskoget område av parken de 20 neste årene. Vel å merke fikk ikke Del Oro dumpe frukt som var behandlet med insekts- eller plantevernmiddel, kun rent, nedbrytbart avfall.
    Utrolig nok fungerte planen helt perfekt. Del Oro tente straks på ideen om å inngå arrangert ekteskap med Guanacaste. Samme år, i 1996, testdumpet de 100 lastebillass med appelsinskall.
    – Vi ante jo ikke hva som ville skje. Men bare noen måneder senere var de hundre første lassene spist opp, det meste av fire ulike typer fluelarver. Denne oppdagelsen fikk meg til å inngå videre forhandlinger med juicefabrikken, forklarer Dan Janzen.
    Året etter signerte begge partene kontrakten. I løpet av 1998 ble det dumpet 1000 lastebillass med til sammen 12 000 tonn avfall i nasjonalparken.
    Ved hjelp av store anleggsmaskiner ble appelsinrestene spredt ut over et 7000 m² stort område, i 10–50 cm tykke lag. Det tilsvarte 400 kg appelsinmasse pr. m²; derav én del organisk materiale og fire deler vann.
    Ideelt sett skulle historien sluttet lykkelig her. Slik gikk det ikke.

    Sjalusidrama og søksmål
    En forsmådd rival på juicemarkedet, Tico Fruit, fikk nyss i Del Oros gullkantede avtale, og anså den som blodig urettferdig. Selv måtte de betale millioner for å kvitte seg med avfall. Dermed gikk de gikk til søksmål mot konkurrenten, som de mente bidro til massiv forurensing av nasjonalparken.
    Det hjalp ikke at ekteparet Dan og Winnies, og dermed Del Oros hensikter, hele tiden hadde vært gode. At appelsinrestene sannsynligvis var som spabehandling og energiboost for det utsultede og nedtråkkede skogsområdet i Guanacaste, ble på ingen måte ansett som en formildende omstendighet da rivalene møttes i høyesterett. Del Oro tapte rettssaken. De neste 15 årene ble appelsinavfallet overlatt til seg selv.

    Fra tørr grus til frodig skog
    Sommeren 2013 nevnte Janzen appelsinskalleksperimentet for en forskerkollega ved Princeton University, Tim Treuer, som snart skulle reise til Costa Rica på et annet oppdrag. De ble enige om at han skulle svippe innom og se, når han likevel var i nærheten.
    Forandringen var fenomenal. «Det var så fullstendig overgrodd av trær og kratt at jeg ikke engang fikk øye på det to meter lange skiltet, som med store, gule bokstaver signaliserte at jeg var fremme ved appelsinskallstedet», sa Treuer i et intervju med Princeton University da han kom hjem.
    Med på reisen var også Jonathan Choi, som studerte økologi og evolusjonsbiologi ved Princeton. Etter å ha sett den utrolige forandringen i skogen, ble eksperimentet tema for masteroppgaven hans.
    Ifølge Choi var området mye mer imponerende i virkeligheten enn han kunne forestilt seg: «Like utenfor appelsinskallområdet spaserte jeg enkelt over dødt gress og tørr grus. Innenfor måtte jeg klatre gjennom kratt og kutte meg vei gjennom en vegg av gjengrodd skog», fortalte han i samme intervju.
    Et forskerteam fra Princeton University reiste til Costa Rica i 2014 for å kartlegge området og undersøke om appelsinskallene virkelig var årsaken til den enorme forskjellen. For å beregne endringene laget forskerne flere transekter, det vil si linjer i vegetasjonen som de ville undersøke nærmere. I dette tilfellet var det 100 meter lange parallelle linjer gjennom skogen.
    Alle trærne nærmere enn tre meter fra linjen, ble merket og målt. Dette ble gjort for å finne ut hvor mye vekst som var forårsaket av appelsinskallene. Deretter laget de tilsvarende linjer i et område uten appelsinavfall like ved. I begge områdene målte de diameter på trærne og identifiserte alle dyre- og plantearter.

    Fra tap-tap til vinn-vinn-vinn
    Forskerne evaluerte to ulike jordprøver for å sjekke om appelsinskallene virkelig var årsaken til at regnskogen hadde gjenoppstått fra de døde. Den første prøven ble innhentet i år 2000 av Laura Skanks fra Beloit College, den andre av Jonathan Choi i 2014. Skanks resultater ble aldri offentliggjort, men ble likevel sammen-lignet med Chois i forbindelse med hans studie.
    Prøvene ble analysert med to ulike, men likevel sammenlignbare metoder. Resultatene talte for seg: Det var dramatiske forskjeller i områdene med og uten appelsinskall. De fant 176 prosent økning i biomassen over bakken, det vil si veden i trærne. Variasjonen og antallet trær i området var tredoblet, og jorden innenfor området hadde gått fra næringsfattig til næringsrik.
    I en rapport publisert i Restoration Ecology skriver Tim Treuer at de gode resultatene tyder på at verdifulle synergier mellom avfallshåndtering og restaurering av tropisk skog og karbonbinding er mulig:
    «Det ligger svært spennende lærdom i kjernen av dette prosjektet. Ikke bare var det et vinn-vinn-samarbeid, det var vinn-vinn-vinn. Karbon ble sugd ut av atmosfæren, det biologiske mangfoldet i området økte, og jordkvaliteten ble bedre. Og – alle partene tjente på det.»
    Han mener det er et paradoks at det rundt om i verden finnes næringsfattige avskogede områder nærmest side om side med næringsrike avfallsstrømmer, men ifølge Treuer finnes det heldigvis gode eksempler på det motsatte også:
    – En studie publisert i mars i år viser at avfall fra kaffefrukt bidro til å booste vegetasjonen i et skogsområde sør i Costa Rica.

    Til Aftenposten Innsikt forteller Treuer at han har all grunn til å tro at også appelsinskallskogen fremdeles vokser og gror i beste velgående. 

    – Sannsynligvis har den absorbert utallige tonn karbon fra atmosfæren siden jeg var der sist.

    Kilder: Princeton University, Unesco.org, Restoration Ecology, «Pulp Non-fiction» av Tim Treuer/Highwire Earth, Smithsonian Magazine, Mongabay News, «Vraksukker til bier» ICoop nr.3/2018.

    Foto: DAN JANZEN/PRINCETON UNIVERSITY

     

  • Fargen på masken

    KJETIL JOHANSEN, frilansjournalist

    En indisk ridder
    Sagnkretsen rundt kong Arthur og ridderne av det runde bord er intimt forbundet med De britiske øyer. Derfor har de filmatiske skildringene basert på disse legendene tradisjonelt fylt rollelisten med hvite skuespillere. I David Lowerys nye versjon av «The Green Knight» blir imidlertid hovedrollen Sir Gawain – Arhurs nevø – spilt av Dev Patel, som har indisk familiebakgrunn.
    Han er heller ikke den eneste i ensemblet med aner fra subkontinentet, siden Sarita Choudhury dukker opp i rollen som «Mor»/Morgan Le Fay.
    «The Green Knight» skriver seg inn i en pågående trend med «fargeblind rollebesetning». Det temmelig selvforklarende begrepet går ut på at man velger skuespillere uten å skjele til hudfargen deres.
    Dev Patel har allerede frontet en annen produksjon som er tuftet på filosofien, da han hadde tittelrollen i «The Personal History of David Copperfield» (2019). Her ble ellers rollen som Mrs. Steerforth spilt av Nikki Amuka-Bird, mens Benedict Wong gestaltet Mr. Wickfield, og Rosalind Eleazar fylte rollen som Agnes.
    Et annet eksempel er det historiske dramaet «Mary Queen of Scots» (2018), der Gemma Chan spilte Elizabeth Hardwick, mens Adrian Lester hadde rollen som Lord Thomas Randolph.
    Mange vil også ha notert seg hvordan seriene «Bridgerton» (2020-) og «The Great» (2020-) fyller opp rollegalleriet fra 1700- og 1800-tallets adelsstand – i henholdsvis Storbritannia og Russland – med mange fargede skuespillere. Den førstnevnte er ledet an av Golda Rosheuvel, Adjoa Andoh, Regé-Jean Page, mens særlig Sacha Dhawan og Abraham Popoola har prominente roller i sistnevnte. Tilsvarende, i «Troy: Fall of a city» (2018), blir rollene som Akilles og Zevs spilt av David Gyasi og Hakeem Kae-Kazim.
    Foreløpig sist ut er miniserien «Anne Boleyn» (2021), hvor Jodie Turner-Smith (som har foreldre fra Jamaica) spiller Henrik 8.s ulykksalige dronning. Paapa Essiedu har rollen som broren, George Boleyn.

    Ideologi og praksis
    Siden vi befinner oss i en tid preget av identitetspolitikk kan man fort mistenke at ideen om fargeblind rollebesetning først og fremst er ideologisk begrunnet. Noen vil antagelig også mene at den bare er det. La oss imidlertid forsøke å se fenomenet i et praktisk perspektiv, med en «stålmannet»* innstilling.
    Film- og serieproduksjon er ingen abstrakt øvelse for de involverte. Dette er en bransje, en arbeidsplass. I samfunn som blir stadig mer etnisk mangfoldige, vil fargeblind rollebesetning derfor ha en svært konkret karrieremessig betydning, ved at den gjør det mulig for alle skuespillere å spille alle roller – også historiske dramaer.
    Ideen gjør det dessuten mulig for regissører å la skuespillernes karisma veie tyngst, slik Kenneth Branagh gjorde da han ga rollen som Don Pedro i «Stor ståhei for ingenting» (1993) til Denzel Washington, eller da han lot Idris Elba spille den norrøne guden Heimdall i «Thor» (2011).
    Diskusjonen om fenomenet er nok også mindre preget av ideologiske føringer og oppdelinger enn mange tror. Motargumentene mot fargeblind rollebesetning er aldeles ikke bare riff over temaet «bekymring for overdreven politisk korrekthet», og den mest fruktbare delen av ordskiftet har vært nøye med å sortere i når og hvordan dette praktiseres.
    Mytologiske figurer, guddommer og legender i fantasifortellinger, samt rent litterære skikkelser er tross alt noe annet enn reelle historiske personer. Derfor bør det være mindre kontroversielt med en indisk Gawain og en svart Heimdall enn en svart Anne Boleyn, lyder argumentasjonen. Vi har jo også sett skandinaviske skuespillere i rollen som egyptiske guder (Nikolaj Coster-Waldau spilte Horus i «Gods of Egypt», 2016), noe mange reagerte negativt på. Bakenfor ligger dessuten en lang historie med hvite skuespillere i fargede roller.
    Fargeblind rollebesetning oppfattes altså helst som potensielt problematisk i forbindelse med dramaer som etterstreber en realistisk tilnærming til spesifikke epoker og historiske figurer.

    Idyllisering og fantasi
    I en episode av podkasten «Hyped!», som historikerne og populærkultur-entusiastene Zoe Strimpel og Tom Stammers står bak, ble «Bridgerton» diskutert i dette perspektivet. Programlederne påpekte at serien foretar en plutselig glidning i retning kontrafaktisk historie, når den i én enkeltstående replikkveksling forsøker å forklare hvorfor det eksisterer svarte adelsfamilier i London anno 1813: Kongen for-elsket seg i en svart kvinne. Dette mener Strimpel og Stammers er problematisk, siden serien dermed forsøker å ri to hester sam-tidig: Den vil både gi en tilsynelatende troverdig epokeskildring, samtidig som den veldig lettvint omskriver historien. «Bridgerton» etterlater et inntrykk av datidens overklasse som langt mer mangfoldig og likestilt enn den var.
    Dette argumentet, at serien idylliserer fortiden, er en gjenganger i kritikken mot «Bridgerton». TV-kritikeren Erin Osgood har spurt: «Dersom intensjonen med «Bridgerton» var å være mer underholdende enn utfordrende, hvorfor valgte så serien i det hele tatt å ta opp rasetemaet? (…) En slik antydning, at institusjonalisert rasisme og segregering ble oppløst takket være ett ekteskap, er i beste fall villedende …»
    Det kan være interessant å sammenligne med «The Great», som utspiller seg i hoffet til Katarina den store av Russland (Elle Fanning). Serien blir eksplisitt presentert som «anti-historisk», og har credoet «Sporadisk sannferdig» i tittelsekvensen. Dette grepet forsterkes av at det dreier seg om en temmelig vilter komedie. «The Great» er mye tydeligere på at handlingen foregår i et fiktivt univers, og ber ikke om å bli tatt seriøst som historisk skildring.
    De som vektlegger det autentiske, bekymrer seg altså for at fortiden skal fordreies, bli en slags fantasi. Hva om slike fremstillinger blir dominerende? Hvordan vil det prege publikums oppfatninger av historien? Her kan de urolige vise til forskning: Film og serier farger våre inntrykk av tidligere epoker.
    Produsenten av «Downton Abbey», Gareth Neame, gjorde rede for sitt prinsipielle syn på saken i 2014: «Det var ikke en multikulturell tid. Vi kan ikke plutselig befolke serien med mennesker av alle mulige etnisiteter. Det ville ikke være riktig.»

    Fargeblind fordekning?
    Et helt annet kritisk resonnement peker på at fargeblind casting kan føre til at ikke-hvite identiteter og erfaringer viskes ut eller fordekkes. Det vil skje dersom fargede skuespillere tolker roller skrevet for hvite personer uten å ta hensyn til hva ytre fremtoning betyr i samfunnet hvor dramaet utspiller seg. Temaet opptok den svarte amerikanske dramatikeren August Wilson, som i 1996 holdt en tale hvor han blant annet sa:
    «Å lage en svart oppføring av «En handelsreisendes død» eller et annet stykke skapt for hvite skuespillere som utforsker den menneskelige tilstand i en spesifikk hvit kulturell sammenheng, er å fornekte vår egen menneskelighet, vår egen historie og behovet for å foreta våre egne utforskninger fra vårt kulturelle ståsted som svarte amerikanere.»
    Wilsons perspektiv på problemstillingen er åpenbart svært tett forbundet med amerikanske forhold, men hovedinnsikten har en viss overføringsverdi. Han etterlyser ikke fargeblindhet, men «fargesynlighet». Han vil at fargede mennesker (eller minoriteter) skal få formidle sine egne fortellinger. Det bør altså skapes mer nytt, spesialskrevet drama.
    Historiker Miranda Kaufmann har vært inne på hva dette kan bety i praksis, i en britisk sammenheng. Hun mener miniserien «Anne Boleyn» kan berede grunnen for nye prosjekter som handler om ukjente historiske skikkelser.
    Siden hun også er forfatteren av «Black Tudors: The Untold Story» har Kaufmann noen helt konkrete forslag å bidra med.

    Faktum er at boken hennes allerede har inspirert til en serie kalt «Southwark», som er i produksjon nå. 

    Kilder: Hyped!, HistoryExtra, Smithsonian Magazine, Weekendavisen, New York Times, The Atlantic, LitHub, NPR, BBC, The Guardian, American-theatre.org, Redbrick.

    Foto: NORSK FILMDISTRIBUSJON

     

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her