Utgave 6 2021

Husk at du som abonnent kan lese nyeste og alle tidligere utgivelser av magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og PC/Mac i appen MAGASIN+.

Smakebiter fra utgave 6:

  • Hva tenker verdens rikeste om verdens fattigste?

    ANNE HÅSKOLL-HAUGEN, frilansjournalist

    Velstående velgjørere
    Etter at Nicolai Tangen fikk jobben som sjef for Oljefondet (Norges Bank Investment Management, NBIM), dukket ordet «filantrop» ofte opp i norske medier. Flere steder ble ordet brukt som en legitimering av at Tangen var en raus riking med gode intensjoner, en god nordmann med fellesskapet i tankene. Få mediesaker stilte spørsmålet hva tittelen «filantrop» egentlig innebar. Men oppfatningen av at filantroper er rike folk som sjenerøst deler ut penger til gode saker, sier lite om de 260 000 registrerte filantropiske fondene i verden – og de gigantiske beløpene de kontrollerer. Det dreier seg nærmere bestemt om over 1500 milliarder amerikanske dollar (12 412 milliarder kroner, litt mer enn verdien på Oljefondet), ifølge Paul Vallelys nye murstein av en bok «Philantrophy – from Aristotle to Zuckerberg» (2020).  At denne boken er på størrelse med en lecablokk, er det god grunn til. For det er mye å si om hvorfor rike mennesker gir bort pengene sine. Når Nicolai Tangen sier til filantropbevegelsen «The Giving Pledge» at det å gi bort penger «ikke handler om Katja (Tangens kone) og meg selv, ikke engang om AKO Foundations (Tang-ens veldedige stiftelse), men om den verden vi burde leve i, en verden som er rettferdig, som gir og skaper muligheter, og hvor vi alle deler» – så kan det godt være han mener det. Men den som har milliarder å gi bort, kan likevel aldri komme vekk fra at pengedonasjoner bærer i seg så mye mer: sosial og politisk påvirkning, relasjons-bygging, selvrettferdighet, status, ære, egeninteresse, personlig selvrealisering, posisjonering, verdier, makt og kontroll. Og ikke minst kan giverne aldri rømme fra spørsmålet: Hvordan har du egentlig tjent alle pengene du gir bort? Penger er makt, og «private filantroper endrer utviklingslandskapet på en måte vi aldri tidligere har sett», skriver Vallely. Han mener de rike forandrer verden i stillhet. Men hvordan?


    Gi meg halvparten av alt du eier!
    Bill og Melinda Gates Foundation (som består til tross for at paret i mai kunngjorde at de skal skilles), Bloomberg Philantrophies, Rockefeller Foundation, Carnegie Foundation. Dette er noen av verdens største og mest kjente stiftelser, alle etablert for å gi penger til ulike formål, kalt «veldedige».  Det betyr i praksis at pengenes eier ikke forventer avkastning i form av penger. Det er USA som har flest registrerte filantroper i verden, og de amerikanske stiftelsene kontrollerer også til sammen de største summene. På andre plass finner vi Storbritannia. Men filantroper finnes over hele verden. Det var da rikingen Warren Buffet donerte 30 milliarder dollar til Bill og Melinda Gates Foundation i 2006, at flere kommentatorer mente en ny filantropisk æra var på trappene. For mens de «gamle filantropene» donerte sjenerøst til universiteter, sykehus, offentlige parker og biblioteker, ville nå de «nye filantropene» investere i det de kaller «social change». De var ikke lenger fornøyde med å gi til offentlige goder i eget land – nå var det selve verdensutviklingen som var målet. «Er den rike verden klar over hvordan fire av verdens seks milliarder lever? Hvis vi var klar over det, ville vi ha ønsket å hjelpe dem, vi ville ha ønsket å involvere oss», sa Bill Gates, i dag verdens fjerde rikeste, i en Ted Talk i 2009 med tittelen «Mosquitos, Malaria and education». «Hvis du tilhører den heldige 1 prosenten av verdens befolkning, skylder du menneskeheten å tenke på de resterende 99 prosentene», har Warren Buffet senere sagt. Sammen har de vært med på å få mange flere ultrarike til å tenke nytt om hvem som er filantropiens mål. Gjennom Gates’ initiativ «The Giving Pledge» har han overtalt 220 av verdens aller rikeste til å gi bort mer enn halvparten av formuen sin i løpet av livet eller ved sin død. Inngangsbilletten til bevegelsen er at du har en formue på mer enn 1 milliard amerikanske dollar. I alle miljøer finnes det noen som setter trenden, de som går foran og som de andre vil være som. Slik er det også blant rikingene. Man kan si at listen av dollarmilliardærer på The Giving Pledge er blitt en oversikt over dem som både er rike og «gode». Blant disse finner vi to nordmenn: Kjell Inge Røkke og Nicolai Tangen.


    De rikes evangelium
    Det er ingenting nytt at filosofer, religiøse ledere og rike mennesker funderer på hvorfor noen har så mye og andre så lite, og hva de eventuelt bør eller ikke bør gjøre med det.
    «Den som dør rik, dør i vanære», sa skotskfødte Andrew Carnegie. Han startet arbeidslivet på gulvet i en tekstilfabrikk, men endte opp som en av verdens aller rikeste. Da han døde i 1919, hadde han inspirert mange rikinger til å bedrive det som inntil nå er blitt oppfattet som radikal moderne filantropi. Carnegie hadde nemlig kommet frem til at rike mennesker ikke måtte overlate store summer til sine arvinger, men i stedet bruke pengene til samfunnets beste. Allerede som 35-åring skrev han boken «De rikes evangelium» (1889). Oppskriften var ikke å øse penger ut over fattige stakkarer, men å gi dem til formål som universiteter, sykehus, offentlige parker og biblioteker. Han mente heller ikke at det var noe galt i å være rik. Tvert imot, det var bra for menneskets fremskritt at de «beste» bodde og levde spektakulært. Det var mye bedre det enn at alle var like fattige, slik han mente det hadde vært i tidligere tider. Nå har de rike et nytt evangelium, eller nærmere bestemt veldig mange. For en tur mellom reolene i nettbokhandelen åpenbarer et vell av bøker med oppskrifter for hvorfor og hvordan de rike skal gi. Vår egen Nicolai Tangen sa i et intervju til Norges Handelshøyskoles egen avis Bulletin at boken alle studentene måtte lese, var «Give and take» («Gi og ta: Hvordan lykkes gjennom å hjelpe andre») av professor Adam Grant. «’Give and take’ er det livet handler om», sa Tangen til Bulletin i oktober 2020. Mange av bøkene har dette til felles: De mener filantropien må være mer business-like. Effektiv og målrettet. Filantroper er «investorer i global utvikling», og utbyttet er ikke penger, men social impact. De kaller seg «filantro-kapitalister». Filantro-kapitalistene hevder ofte at arbeidet de gjør er apolitisk og problemorientert. De velger seg ut utviklingsprosjekter basert på de behovene de mener de ser. Rent vann, myggnettinger, skoler, treplanting – hva som helst. Det viktigste er å få jobben gjort. De henvender seg oftere til lokalt næringsliv enn lokale myndigheter og ser det som en fordel at de ikke behøver å forholde seg til sine egne myndigheters utenrikspolitiske prioriteringer. 


    En påminnelse om urettferdighet
    «Verdensøkonomien er det tydeligste uttrykket for organisert kriminalitet», skriver Eduardo Galeano i boken «Upside down» – en venstresidens klassiker på det søramerikanske kontinentet, men en lite kjent forfatter her i Norge. Hans mest kjente sitat sier at «arbeidsdelingen i verden er slik innrettet at noen spesialiserer seg i å vinne og andre i å tape». For de hardeste kritikerne av de filantropiske stiftelsene vil bare det at slike stiftelser i det hele tatt eksisterer, være en påminnelse om verdens groteske urettferdighet. De vil hevde at når det i det hele tatt finnes mennesker som kan gi bort 99 prosent av formuen sin, og likevel sitte igjen med nok penger til å leve klodens mest ekstravagante liv, er argument nok for at det er noe riv ruskende galt med det internasjonale økonomiske systemet som ingen donasjon i verden kan rette på. «Hvis jeg stjeler lommeboken din og bestemmer meg for å donere penger til en god sak i stedet for å bruke pengene på meg selv, da er ikke mine filantropiske intensjoner nok for å rettferdiggjøre ranet», skriver Rob Reich – en amerikansk Stanford-professor som forsker på filantropi. Hvordan filantropene har tjent pengene sine, er et av de viktigste spørsmålet for kritikerne. Det skurrer åpenbart i troverdigheten for de rikes «gode gjerninger» når milliardærer snakker om å skape en rettferdig verden, og samtidig har fond og penger i skatteparadiser som Cayman Island. Eller når Bono og bandet hans U2 flyttet deler av sitt musikkimperium fra hjemlandet Irland til Nederland, for å betale mindre skatt, samtidig som de krevde at Irlands myndigheter (og resten av verden) skulle bruke mer offentlige midler på internasjonal bistand til fattige land. Stiftelser har for eksempel etter amerikansk lov heller ikke samme krav om åpenhet som organisasjoner og offentlige bistandsmidler. Det er mye makt i å kanalisere enorme pengesummer uten å måtte redegjøre for dem. Man skal heller ikke glemme hele diskusjonen om at det å plassere penger i stiftelser bare er en måte å drive skatteplanlegging på.


    Norske filantroper
    Norge er ikke et land av filantroper – i hvert fall ikke et land hvor ordet særlig ofte blir brukt om landets rikeste. Derfor var det også noe litt eksotisk da ordet ble brukt om Nicolai Tangen – noe som kanskje mer enn noe annet bare understreket at han var en mann som tilhørte et internasjonalt jetsett-miljø, og ikke «en mann av folket». Norge er et land hvor velferd blir ansett som en rettighet, og penger blir fordelt gjennom skattlegging og offentlige velferdssystemer. Det gir færre megarikinger og færre fattige å dele ut penger til. Likevel mangler det ikke på norske milliardærer, og mange av dem bruker penger på kulturinstitusjoner, bistandsorganisasjoner og samfunnsansvar. Vi bare hører ikke så ofte om det. I et intervju i 2014 med Ingrid Stange, grunnlegger av Partnership for change, som driver med filantropisk rådgivning i Norge, spurte jeg om hvorfor vi hører så lite om norske filantroper. Hun sa: «Det er nok en myte at vi ikke har filantroper i Norge, men det stemmer nok at mange ønsker å jobbe mer i det stille. I land som USA for eksempel, blir det å være en filantrop en del av hele ditt sosiale liv. Slik er det ikke her. Men det er mange nordmenn som gjør en betydelig innsats, også i utviklingsland, men jeg tør nesten ikke gi deg navnene, jeg vet ikke om de ville likt det.» Helt stille er det likevel ikke, og mest blest de siste årene er det blitt rundt Christian Ringnes’ skulpturpark i Oslo og Nicolai Tangens involvering i Kunstsilo i Kristiansand som skal stå ferdig i 2022. De ble møtt av den samme kritikken som gigantstiftelsene som vil forandre verden: Skal rike mennesker gjennom sine pengegaver få prege byrommet og bruken av offentlige budsjetter for å vedlikeholde prosjektene sine? Er det de gir, egentlig en gave – eller ligger det andre motiver bak? Når millioner og milliarder er involvert, må giveren tåle at det stilles spørsmål.

    Foto: JADE BABOLCSAY FOR THE NATION

     

  • Nå skal kunsten krypteres, men hvorfor?

    LASSE SKYTT, frilansjournalist

    Tredje dyreste kunstverk av nålevende kunstner
    For et halvt år siden hadde den 39 år gamle amerikaneren Mike Winkelmann ikke solgt et eneste av sine digitale kunstverk for mer enn 1000 dollar. De færreste kjente hverken ham eller hans kunstnernavn, Beeple, selv om han i årevis hadde forsøkt å promotere sin virtuelle kunst ved siden av arbeidet som grafisk designer i Wisconsin. Men plutselig skyllet en ny bølge inn over kunstverdenen, drevet av kryptoteknologien blockchain, eller blokkjede. Og på samme måte som i eventyrene, ble plutselig den ubemerkede outsideren den som surfet lengst på bølgen. I midten av mars ble Beeples digitale verk «Everydays: The First 5000 Days» solgt ved Christie’s for intet mindre enn 69 346 250 dollar (over 578 millioner kroner), noe som gjorde Mike Winkelmann til mannen bak det tredje dyreste kunstverk av en nålevende kunstner. Det var en historisk begivenhet i kunstverdenen, hvor kunstelskere klødde seg i nakken, mens kryptoinvestorer gned seg i hendene. Hva i all verden er det som foregår, undret journalistene. «Jeg tror vi er vitner til begynnelsen av det neste kapittelet i kunsthistorien», svarte hovedpersonen selv om rekordsalget. Internett hadde fått sin første «Mona Lisa», lød det flere steder, men det krever litt begrepsforklaring for å forstå hva som var skjedd.


    Snur den digitale ligningen på hodet
    Kryptokunst kalles fenomenet, som bygger på såkalte NFT-er – en forkortelse for ‘non-fungible tokens’, eller ikke-ombyttelige polletter. Hvor en femkrone er ‘ombyttbar’ og kan byttes mot en annen femkrone, så kan programvare gi det digitale kunstverket en helt unik kode som gjør det uerstattelig. Vanligvis er digitale varer ellers kjennetegnet av å være reproduserbare og ubegrensede i antall. Hvis man for eksempel har et digitalt bilde, så kan man i prinsippet kopiere og distribuere det videre i all evighet – kopiene kan hverken skjelnes fra hverandre eller fra originalen, for de er alle helt like. Men en NFT innfører noe unikt til denne ligningen, nemlig muligheten for å bevise at det kun finnes én original, som skiller seg fra alle kopiene. Det blir litt på samme måte som når en kunstner setter sin signatur på et originalt verk. «Alt dette muliggjøres av blokkjedeteknologien som også ligger bak kryptovalutaer som bitcoin og ethereum. Blokkjede er en kjede av innkodede transaksjoner som alle og enhver kan gå etter i sømmene, og som ikke kan manipuleres. Det er som et digitalt bokholderi som sikrer åpenhet og sikkerhet», forklarer Kevin Roose, teknologijournalist i The New York Times, i podkasten «The Daily».


    Er det ingen grenser for galskapen?
    Hvis en kunstner har et digitalt verk og gjerne vil ha det stemplet som noe unikt, så kan kunstneren velge å få det skrevet inn i blokkjede. Beviset er en NFT-kode som deretter kan videreselges. Hver gang NFT-en skifter hender, kan opphavsmannen følge med i bokholderiet og sikre seg eventuelle royalties, mens den som kjøper med NFT-kode, kan bevise at man eier det gjeldende verket. Eller rettere sagt at du eier beviset på at du eier verket. Selv bidro Kevin Roose aktivt til den pågående hypen omkring kryptokunst da han på avisens nettside skrev en spalte med tittelen «Buy This Column On The Blockchain» og la den til salgs som en NFT. På en auksjon solgte han spalten for 725 000 dollar (over 6 millioner kroner) og donerte pengene til veldedighet. På under et døgn hadde Roose tjent store summer på noe som alle lett kan se med egne øyne at er gratis over alt på nettet. Det samme var tilfellet da Twitter-grunnlegger Jack Dorsey la ut sin første Twitter-melding fra 2006 til salgs som en NFT. Den innbrakte ham den nette sum av 2 900 000 dollar (over 24 millioner kroner). Etter dette begynte artister som Kings of Leon og Grimes å selge digitale plater og virtuelle konsertbilletter, samt Twitter-meldinger, memer og opptredener på samme måte. Hypen kulminerte for alvor i mars da et blokkjedefirma live-streamet brenningen (t.v.) av et fysisk Banksy-verk og solgte videoen av begivenheten som en NFT for 380 000 dollar (over 3,1 millioner kroner).


    Internettets ‘ting’ blir samleobjekter
    All verdens internettrebeller har i årevis forsøkt å røske opp i konvensjonene, og nå er turen kommet til kunstens verden. Ifølge Søren Pold, lektor og Ph.D. i digital estetikk ved Aarhus Universitet, er det opplagt å knytte disse begivenhetene til andre hypede internettfenomener fra 2021, som kryptovalutaen Dogecoin og GameStop-aksjen. Det er en masse bakenforliggende interesser på spill, mener han. Særlig Beeples rekordsalg fremstår etter hans mening som en slags PR for kryptoinvesteringer fordi kjøperen av «Everydays: The First 5000 Days» – den indiske rikingen Vignesh Sundaresan – selv er en verdenskjent kryptoinvestor. «Blokkjede og kryptovaluta har lenge virket som en bobleteknologi som forsøker å finne sitt formål. Man bør se dette i forlengelse av trenden med å verdsette data, som vi også kjenner fra plattformer, søkemotorer, sosiale medier og big data. Med andre ord er kryptokunst et forsøk på å skape nye digitale forretningsmodeller. Spørsmålet er når disse boblene sprekker?», sier lektoren. De siste månedene er kryptokunst og NFT blitt kritisert fra nær sagt alle sider. Kuratorer, kunstkritikere, medier og menigmann ser skeptisk opp på en oppblåst ballong som angivelig bare venter på å eksplodere og falle til bakken igjen. Likevel kan Søren Pold ikke helt vende blikket bort fra de hypede kryptoverkene. «På samme tid er det jo interessant at begivenheter og ‘ting’ fra nettets kulturhistorie nå blir samleobjekter, deriblant den første Twitter-meldingen og Nyan Cat (et berømt meme som ble solgt som NFT for 590 000 dollar, over 4,9 millioner, red.anm.). Det peker jo på at nettets teknologi- og kulturhistorie er i ferd med å bli så omfattende og lang at det er noe vi kan samle på og eventuelt stille ut», erkjenner han.

    Skreddersydd for et smalere publikum
    For den danske kunstneren Line Tjørnhøj er NFT-basert kunst en utvikling som bør hilses velkommen. Hun har blant annet produsert operaverk og komponert egen musikk. «Som kunstner i musikkbransjen gir NFT-teknologien meg mulighet til å sette søkelys på det unike og originale i mine verk», forklarer hun. «I stedet for å skaffe salg og strømming til ‘millioner’ av fans, slik strømmetjenester som Spotify bygger sin forretning på, kan jeg selv skape et salg innenfor et mye mindre, men globalt fundert publikum. Det enkelte verk eller opplevelse får en helt ny betydning», poengterer Line Tjørnhøj. At kunstnere som henne selv nå begynner å utforske blokkjedeteknologiens muligheter og blir medaktører på kommersielt nivå, kan gi både kvalitetssikring og mer kreativitet, mener hun. «Det nye og mest interessante er vel egentlig at skaperen beholder verdien. Man har som kunstner plutselig et utstillingsvindu som er åpent for hele verden, og hvor landegrenser ikke betyr noe for distribusjonen», sier Tjørnhøj og nevner at kunstneren nå selv kan fastsette prisen, mens markedet bestemmer verdien, samt at royalties ved sekundært salg kommer direkte tilbake til skaperen. Ifølge henne bidrar NFT-teknologien til nybrottsarbeid i den såkalte verkstenkningen, hvor digitalt opplevd musikk og billedkunst kan tenkes som originale, enkeltstående og verdifulle verk som finnes i et begrenset opplag – eller i spesielle lytterom. «Jeg tror at kryptokunst vil revolusjonere og demokratisere deler av kunstverdenen», lyder det fra Tjørnhøj.


    Kunstverk skal ikke bare restaureres – de skal digitaliseres
    Samme holdning finner man hos kunstsamler og forretningsmann John Blem. Han er dansk-italiener og er vokst opp tett på den historiske kunstrikdom som finnes i Italia. I tre tiår har han jobbet med teknologi og programvare. Derfor var det naturlig å kombinere teknologi med kunst i virksomheten Cinello, som han grunnla i Firenze med italieneren Franco Losi for noen år siden. «Vi kunne se at det var et mulig marked for et digitalt mangfold av kunst. Tanken er at med så mange mesterverker som finnes i Italia, spesielt fra renessansetiden, så er det vanskelig for hele verden å kunne nyte dem», forklarer John Blem. Maleriene er primært eiet av museene og dermed ikke lenger til salgs. De er typisk utstilt på museer og kan kun ses der – eller så er de gjemt bort i mørke kjellere for ikke å falme i sollyset. Cinello begynte derfor å kjøpe lisenser til å digitalisere verkene i en kvalitet som er så god at de kan henges opp på veggen i private hjem. «Ved å skape en digital dimensjon av disse verkene for ettertiden, hvis de blir ødelagt – tenk for eksempel på brannen i Notre-Dame – og vi kan åpne lagrene av kunst som aldri kommer frem i lyset», skisserer han og nevner at en del av pengestrømmen går tilbake til museene så de kan vedlikeholde den originale kunsten.


    Et bevis på verkets opprinnelse
    Siden 2014 har Cinello jobbet med å selge digital-iserte kunstverk, og med den siste kryptohypen er tempoet økt. «NFT har gitt oss en boost, da den har løst én av oppgavene vi selv hadde på tallerkenen og var i gang med å løse via utstillinger og annet: Å få anerkjennelse for at digitale filer godt kan være kunstverk. Nå er den delen ikke lenger en hindring», konstaterer Blem. Han mener NFT er et godt eksempel på hvordan man sikrer bevis for verkets opprinnelse. «Vår patenterte teknologi bruker på samme måte NFT-konseptet ved å ha lagt eierbeviset inn som token i ethereums kjede (blokkjedeplattformen, red.anm), men den har den overbygning at den også sikrer verk mot kopiering. Det er en svært viktig komponent som for øyeblikket er en liten bekymring med hensyn til NFT», sier Blem. Ifølge en undersøkelse fra teknologiorganisasjonen Bolster preges NFT og kryptomarkedet generelt for øyeblikket av falske profiler og svindlere i massevis. John Blem mener likevel at digitaliseringen av kunst vil skje på samme måte som digitaliseringen er skjedd i alle mulige andre bransjer. «Den vil gå gjennom en hype-kurve, og så vil den riktige løsningen komme seirende ut til glede for alle kunstelskere», sier han.


    Nye måter å signalisere en identitet på
    For øyeblikket befinner fenomenet kryptokunst seg fremdeles i et krysningsfelt mellom internettkultur, børsspekulasjon og kunst. Det virker som om alt i den digitale verdenen plutselig tilskrives en målbar verdi. Og er ikke det i seg selv noe verd, kan man argumentere. Siden kunstens verdi ikke ligger i dens brukbarhet, kan den justeres etter smak og omtale, som den amerikanske kunstkritiker Vicky Osterwell skriver i magasinet Real Life. «Ergo er kunsten som skapt for å la seg rive med av bobler og bølger», konstaterer hun. Ifølge teknologijournalist Kevin Roose vil det nok fremdeles gå en god stund før vi forstår til fulle hva folk som Beeple og blokkjedekoder reelt kan føre til. Men først og fremst har NFT-teknologien gitt digitale varer mulighet for knapphet – at der kun finnes én av noe. Det er nettopp det som gir fysiske varer deres verdi, som han påpeker. For det andre er det slett ikke så nytt at kunstverk av diskutabel kvalitet selges for mange millioner. «Rike mennesker bruker allerede masse penger på å investere i eller handle med kunst. Følelser, skryt og status betyr noe i den verdenen, også selv om et kunstverk ender med å stå oppbevart i en mørk container. Å eie noe har en verdi i seg selv», sier Kevin Roose i podkasten. Han mener dessuten at det er et større generasjonsskifte på vei i kunstverdenen som er drevet av den digitale utviklingen i resten av samfunnet. De digitalt innfødte unge vil ta utviklingen til seg, skriver teknologijournalisten. «Vi bruker så mye tid i offline-verdenen på å kuratere våre omgivelser. Henge kunst på veggen vår, bestemme hvilken bil vi skal kjøre, hvilket hus vi skal kjøpe, hvilket nabolag vi vil bo i. Vi uttrykker oss ved å forbruke og omgi oss med sjeldne produkter, og vi bygger identiteter ut fra de fysiske tingene vi eier. Nå, med NFT-enes inntog, kan det aspektet av livet – altså hva man skal kjøpe for å signalisere hvem man er og hva man verdsetter – det kan også foregå online», sier Roose. «Kanskje er den tingen som gir deg status og identitet, ikke lenger et fysisk objekt. Kanskje er det en kode på blokkjede.»

    Foto: CHRISTIE’S AUCTION HOUSE/AFP/NTB

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her