Utgave 5 2021

Husk at du som abonnent kan lese nyeste og mange tidligere utgaver av magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc.

Smakebiter fra utgave 5:

  • Kan man le med munnbind på?

    LASSE SKYTT
    Frilansjournalist

    Koronahumor
    Koronapandemien er virkelig i tiden. Den er gått viral. Det har vrimlet av morsomheter av denne typen det siste året – på TV, i sosiale medier og på Zoom-møter hvor sjefen forsøker å løsne på den anspente stemningen på hjemmekontorene med en tørr kommentar om at smil også smitter.
    I den grovere enden har galgenhumor og upassende sarkasme også funnet veien som et ustoppelig virus. På nettet florerer det av bilder av en fiktiv Ikea-bruksanvisning til en likkiste med det svenskklingende navnet «Kåråna».
    Men man kan spørre hva det overhodet er å le av for tiden. Den verdensomspennende pandemien har kostet over tre millioner mennesker livet, økonomien er truet mange steder på Jorden, og fremtiden er uviss for de fleste. Selv standupkomikerne som lever av å få folk til å le, har mistet sitt faste scenepublikum som følge av samfunnets nedstengning.
    Men nettopp pandemiens alvor gjør det ekstra viktig å holde humøret oppe, sier amerikanske Scott Weems. Han er nevrolog og forfatter av boken «Ha! The science of when we laugh and why».
    «Å le er et verdifullt motsvar til forurolig-ende situasjoner. Det er en sunn måte for hjernen å håndtere konflikter på, og så utløser det dopamin. Det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål omkring koronaviruset, men hjernen vår har behov for å prøve å forstå hva som foregår. Denne forvirringen er en naturlig del av livet, og derfor ler vi gjerne av de tingene i verden som ikke gir så mye mening», forklarer han.

    «Jeg var bare sarkastisk»
    Ifølge Scott Weems handler humor primært om timing. Komedie er lik tragedie pluss tid, påpeker han.
    «Spørsmålet er bare: Hvor lang tid? Situasjonsfornemmelse og kontekst er avgjørende for en god vits hvis man vil nå et bredt publikum. Ellers kan man raskt komme galt av sted», poengterer nevrologen.
    Nylig kom britenes statsminister Boris Johnson i politisk storm etter at han på et videomøte med sine konservative partifeller hadde vært i det muntre hjørnet: «Årsaken til Storbritannias vaksine-suksess, mine venner, er kapitalisme og grådighet», skal Johnson ha sagt ifølge flere britiske medier. Men den munnrappe bemerkningen falt ikke i god jord, særlig ikke hos opposisjonen som kritiserte Johnson for å være useriøs og ufølsom.
    «Statsministeren vil kalle det en ugjennomtenkt spøk, men det er en svært avslørende kommentar som viser hvor skjev hans forståelse for den pågående krisen er», lød det fra Nick Dearden, direktør i organisasjonen Global Justice Now, ifølge den britiske avisen The Independent.
    For et års tid siden fortalte USAs daværende president Donald Trump – til manges store forargelse – om sin tro på at blekemiddel eller desinfeksjonsmidler kunne motvirke koronavirus. Man skulle bare sprøyte det inn i kroppen «på en eller annen måte», lød Trumps oppfordring under en pressekonferanse.
    Leger og epidemiologer måtte straks ut og advare befolkningen om at denne metoden altså ville være livsfarlig. «Jeg var bare sarkastisk», bortforklarte Trump etterpå.

    Når latterliggjøringen skjer for tidlig
    Også en annen tidligere amerikansk president, George W. Bush, har tråkket feil mens han forsøkte å være morsom. I 2004, under det årlige arrangementet med pressekorpset i Det hvite hus, hvor stemningen gjerne er løssluppen, viste Bush noen bilder hvor han går rundt i Det ovale kontor og leter etter masseødeleggelsesvåpen under møblene.
    «Ikke noe her. Heller ikke her.»
    Irak-krigen var bare et år gammel på det tidspunktet, og de fleste i salen valgte ikke å le av presidentens selvironiske innslag.
    «Det var et eksempel på når latterliggjøringen skjer for tidlig etter den gjeldende begivenheten. I dag ville Bush trolig sluppet bedre unna med det enn den gang», sier Weems om tidsperspektivet.
    «Hvis du overlever denne krigen, bør du nok få fjernet mandlene dine»
    I New York bor regissør Ferne Pearlstein. Hun har med dokumentarfilmen «The last laugh» fra 2016 undersøkt hvordan humor kan være med på å bryte et tabu som holocaust.
    «Humor er de undertryktes middel. Den er en forsvarsmekanisme som kan brukes selv i situasjoner med ufattelig redsel», sier Pearlstein.
    I filmen intervjuer hun en rekke holocaust-overlevere om deres forhold til humor. Flere av dem forteller at de nok overhodet ikke hadde klart seg gjennom tiden i konsentrasjonsleiren uten en eller annen sans for humor. Blant dem er 97-åringen Renee Firestone, en tidligere Auschwitz-fange. «Bare om du er umenneskelig, vil du ikke le av noe om det er morsomt. Denne indre sansen for humor var det som holdt meg i live», sier hun i filmen.
    Renee Firestone fremhever også en absurd situasjon i leiren da hun var til legesjekk hos nazi-doktoren Josef Mengele, og han sier til henne: «Hvis du overlever denne krigen, bør du nok få fjernet mandlene dine.»
    Den bemerkningen har hun ledd av i mer enn 70 år, forteller holocaust-overleveren i «The last laugh».

    Grenser brytes, mens ny tabuer oppstår
    Ifølge regissøren er det stor forskjell på om man ler av skurkene eller ofrene. Men over tid blir begge deler mer akseptabelt, sier Ferne Pearlstein.
    For eksempel kunne Mel Brooks godt slippe unna med å latterliggjøre nazistene i filmen «Musical-svindlerne» («The Producers») fra 1968. Men det skulle gå ytterligere tre tiår før TV-serien «Seinfeld» på 1990-tallet kunne spøke med at hovedpersonen Jerry klinte med kjæresten mens den triste holocaust-filmen «Schindlers liste» gikk på kinolerretet foran dem.
    «På noen punkter er vi i dag mer uforsiktige og har færre grenser enn vi hadde tidligere. Men samtidig oppstår det nye tabuer som begrenser privatpersoner, politikere og komikere når det gjelder hvilke emner det er akseptabelt å spøke med», sier hun. «Vår bevissthet om rasisme, kvinnehat, homofobi og fremmedhat har umuliggjort mange av de grenseoverskridende morsomhetene, men jeg tror snarere det avspeiler en voksende forståelse av hva som virkelig er sårende», mener Ferne Pearlstein.

    Humor minsker smerten
    I Australia beskjeftiger Ros Ben-Moshe seg til daglig med humorens rolle i samfunnet. Hun er lektor i psykologi på La Trobe University i Melbourne og har blant annet skrevet boken «Laughing at cancer». Hun erkjenner at vi i Vesten generelt er blitt mer politisk korrekte. «Men grotesk og morbid humor vil alltid bli brukt – fra det antikke Roms vittigheter om korsfestelser, via verdenskriger og finanskriser til nåtidens covid-æra. I mørke tider kan det skape en mental forandring som hjelper med å minske intensiteten av smerte», forklarer Ben-Moshe. Som med enhver form for humor, er det imidlertid behov for følsomhet på grunn av humorens subjektive karakter, tilføyer hun.
    «Det én person synes er morsomt, kan andre oppfatte som grovt eller uhøflig – eller kanskje forstår de bare ikke det morsomme med spøken», sier hun på videoforbindelsen før hun avslutter med at hun gjerne vil fortelle meg en intelligent vits om koronaviruset. «Men det vil nok ta to uker før du tar den», ler Ros Ben-Moshe.

    Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Flyvende hermegås

    ANETTE SKONSENG
    Frilansjournalist

    Strømlinjeformet og lett
    Fuglenes flukt, inkludert takeoff, svev og landing, er av de mest komplekse formene for bevegelse i dyreriket. Lett som ingenting forserer fuglene turbulens og forhindrer styrt og steiling – utallige ganger daglig. De letter og lander helt perfekt, også under umulige forhold. Siden dinosaurene vandret på Jorden for mange hundre millioner år siden, har de ulike fugleartene utviklet spesialtilpassede egenskaper som muliggjør flukt. Den mest åpenbare tilpasningen er forlemmene, som over tid er blitt til vinger med fjær. Evolusjonen har sørget for å gjøre fuglekroppene strømlinjeformede og lette, for å minske luftmotstanden og «lure» tyngdekraften, for eksempel ved å lage luftfylte hulrom i fugleskjelettet og ved å kutte ut unødvendige bein her og der. Halen ble omdannet til en fjærkledt stjert, og kjeven og tennene ble til et lett nebb. Til brystbeinet ble det festet kraftige flyvemuskler, som blant annet muliggjør den mest energikrevende delen av enhver flytur: takeoff.  For å lykkes med dette må fuglene sørge for at luftstrømmen over vingene er sterk nok til å skape løft. Småfugler gjør dette enkelt med et lite hopp. Større fugler trenger mer tilfart og løper for å generere nok luft til vingene. De største fuglene tar av mot vinden, eller ved å slippe seg ut i fritt fall fra et tre, fjellskrent eller annen høyde. Selv hadde vi bare så vidt lært oss å stå oppreist på to ben før vi med lengselsfulle blikk kunne begynne å observere fuglene – og drømme om å gjøre som dem.

    Dyster statistikk
    Menneskets høye selvtillit og vågale optimisme til tross; våre aller første forsøk på å imitere fuglenes komplekse flukt gikk ikke så bra. Vi så at fuglene hadde vinger, at de flakset med dem og fløy av sted. Vi tenkte: «Vi er mennesker, vi er smartere enn dem, selvsagt kan vi lære oss å fly. Se nå!» Så vi bygget oss vinger – etter hvert store, flotte, og relativt lette – festet dem på armene, flakset med dem, men ingenting skjedde. Vi forsto at vi måtte ha et bedre utgangspunkt. Så vi tok de store, flotte, og relativt lette vingene med opp på nærmeste fjelltopp, kastet oss utfor – og falt i døden. Den tyske flypioneren og oppfinneren Otto Lilienthal var en av dem som etter hvert ble en del av denne dystre statistikken. Like fullt var han den første i historien som bygget seg vinger og foretok gjentatte vellykkede og vel-dokumenterte flyturer. I flere år forsket han på fuglenes, spesielt storkenes, flukt. For å beskrive fuglevingenes aerodynamikk så nøyaktig som mulig, plottet han observasjonene inn i polardiagrammer (se faktaramme) og gjorde utallige eksperimenter for å samle pålitelige luftfartsdata. I 1889 ga Lilienthal ut boken «Birdflight As the Basis of Aviation» (Fugleflukt som grunnlag for luftfart), som blant annet inneholder en svært detaljert tegning av en hvit storks vinge og vingebevegelser. To år etter bokutgivelsen var Lilienthal selv på vingene for første gang. I løpet av de neste fem årene kunne han vise til en total flytid på fem timer, fordelt på cirka 2000 flyturer. Hans siste flytur, den 9. august 1896, endte med brukket vinge, fritt fall fra 17 meters høyde og brukket nakke. Lilienthal, som døde av skadene dagen etter, mente luftfartsforskningen var verdt å ofre livet for. Han døde heller ikke forgjeves. Bare tre år senere tok brødrene Wright for seg tegningene og forskningen hans og gikk i gang med utviklingen av verdens første motoriserte flymaskin. Da de i 1903 gjennomførte sin første vellykkede prøveflyvning, skjønte mennesket at dets eviglange drøm om å fly endelig var i ferd med å gå i oppfyllelse.

    Er det en fugl? Er det et fly?
    Utviklingen og moderniseringen av luftfarten har, siden Lilienthals og Wright-brødrenes første vaklende flyturer, kommet lysår lenger. Målet til enhver flyingeniør er fremdeles å gjøre flyene mest mulig «fugleanatomisk» riktige, slik at de flyr raskere og lengre på stadig mindre energi. De siste årene har mange fly fått en liten vipp ytterst på vingene, inspirert av at enkelte fugler, blant annet rovternen, har dette – noe som har vist seg å være energibesparende. For et års tid siden annonserte Airbus i en pressemelding at deres nyeste hybridelektriske propelldrevne fly får vinger direkte inspirert av ørnevinger. Dette flyet har fått navnet Bird of Prey (rovfugl), og skal ifølge Airbus bli et «grønnere», renere og stillere fly enn noensinne sett tidligere. Et forskerteam ledet av Nasa utviklet nylig en prototyp på en fly-vinge, som både ser ut som og oppfører seg som en ekte fuglevinge. Tradisjonelt er fly-vingene sterke, tykke og solide. Fly-vingen som Nasas forskerteam jobber med, er lett, fleksibel, og endrer seg mens den flyr. I et intervju med CNN forklarer en av Nasas forskningsingeniører, Nick Cramer, at vingen er fire meter bred og satt sammen av tusenvis av små deler, som passer perfekt sammen og oppfører seg veldig likt en ekte fuglevinge med fjær. «Rovfuglen kondor låser leddene når den glir gjennom luften, og gjør små justeringer underveis, slik at den hele tiden fungerer optimalt. Når den vil gjøre en mer aggressiv manøver, låser den opp skulderleddene igjen. Det er dette vi forsøker å etterligne med den nye vingen vi jobber med», uttalte Nasa-forskeren.

    Fordelen med små deler
    Men det er ikke utelukkende de fuglelignende funksjonene som gjør den nye «fuglevingen» mer energibesparende enn dagens fly-vinger. Det faktum at alle delene er så små, gjør selve produksjonsprosessen billigere og enklere. Ta Boeings 787 Dreamliner som et eksempel: Delene den er satt sammen av, er så enorme, at de må støpes i massive spesialformer, før disse delene fraktes i enda større fly, satt sammen av enda større deler, til et annet sted for montering. Kostnadene og mengden infrastruktur som kreves i byggeprosessen, er svimlende. Dersom fremtidens fly i stedet settes sammen av tusenvis av små, men tilsvarende solide deler, fremfor et par store, vil man spare store summer, samtidig som det overflødiggjør dagens spesialtilpassede infrastruktur. Ifølge Nasas rapport lages de nye vingene ved å sprøyte fiberforsterket polyeterimid (amorf termoplast) i 3D-former. Deretter låses delene sammen i hverandre av en sverm av monteringsroboter. Der man tradisjonelt sett er nødt til å ha en fabrikk som er mye større enn tingen du lager, handler dette i stedet om å forutse hvor mange deler man behøver å sette sammen for å få tingen i den størrelsen man ønsker. I dette tilfellet en vinge som oppfører seg som en fugls. Selv om konseptet med billigere og mer fleksible fuglelignende fly nok appellerer til den kommersielle luftfartsindustrien, vil det ta lang tid før vi kan bestille billett på et slikt fly. Å revolusjonere flyproduksjonen på denne måten krever tid, forskning, masse penger – og ikke minst noen som er villige til å betale for det.

    Kilder: Universitetet i Oslo: Institutt for biovitenskap, cnn.com, blogs.privatefly.com, Ottosson/Ottosson/Magnusson: «Nære fugler» (Spartacus, 2018), Store Norske Leksikon, Wikipedia

    Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her