Utgave 3 2021

Som abonnent kan du lese nyeste og tidligere utgaver av magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc. Les mer på magasinpluss.no

Smakebiter fra utgave 3:

  • På andre siden av kjedsomhet

    MORTEN RISBERG, frilansjournalist

    Jakten på stimuli
    Vi har alle kjedet oss i større eller mindre grad. Noen kjeder seg lettere enn andre, og hva som anses som kjedelig, er en høyst subjektiv erfaring. Som barn kunne kjedsomhet være den største pine, men i voksen alder kan en kjedelig ettermiddag være en gave og velsignelse.
    Følelsen av å kjede seg er tett knyttet til det å være menneskelig, men vi lever i et samfunn med konstant higen etter å bli kvitt denne velkjente følelsen – med lett tilgjengelige sanseinntrykk på skjerm og nett. Vi skyr dødtid og mangel på stimuli, som om ethvert minutt uten produktivitet og underholdning er bortkastet.
    Da blir frustrasjonen enda større av den siste tidens sosiale restriksjoner og en ny normal der isolasjon og alenetid er dagligdags. Fritid er blitt noe vi nå ofte assosierer med økt kjedsomhet og frustrasjon over mangel på aktiviteter.
    Dermed melder spørsmålet seg – er kjedsomheten utelukkende en negativ opplevelse, eller kan det komme noe godt ut i andre enden? Og hvor kommer kjedsomheten fra?

    Lei av livet
    En fascinasjon for kjedsomhet har lenge eksistert i kultur og litteratur, og dens årsak, mening, og konsekvenser er ofte blitt debattert av filosofer, forfattere og – i senere tid – forskere.
    En av de eldste beskrivelsene av tilstanden finner vi i «Forkynneren» (Ecclesiastes), som anses å være en av Bibelens få filosofiske tekster, antatt skrevet rundt 200 år før vår tidsregning.
    I teksten er tedius vitae et gjennomgående tema – beskrevet som det å være lei av livet. Alt gjentar seg, og det er ingenting nytt på Jorden.
    Øynene ser, men er ikke fornøyd med det de ser. Ørene hører, men blir ikke tilfredsstilt av det de hører.
    Gjennom tidene har flere navngitte og berømte filosofer gitt sine betraktninger om kjedsomhet.
    Franske Pascal argumenterte på 1600-tallet for at menneskelivet i seg selv er så tomt og meningsløst, at kjedsomheten er konstant tilstedeværende, med mindre vi søker distraksjoner fra vårt «tomme selv».
    I hans mening handlet frelse fra kjedsomhet om å vie livet til Gud.
    Immanuel Kant (1724–1804) hevdet derimot at grunnlaget for kjedsomhet er personbestemt og kun opptar de mennesker som er inaktive og tiltaktsløse. I motsetning til Pascals teologiske retning, foreslo Kant enhver aktivitet – det være seg i jobb eller lek – som forløsning fra kjedsomheten.

    En stadig svingende pendel
    To av 1800-tallets største filosofer – tyske Arthur Schopenhauer og danske Søren Kierkegaard – hadde også kjedsomhet sentralt i sin lære. Schopenhauer lanserte tanken om at tilstanden er den ene av to motpoler i menneskelivet, hvor den andre er vår søken etter noe vi ønsker. Livet svinger fra kjedsomhet til jakten på et objekt eller mål, og deretter tilbake til kjedsomhet – da vi finner ut at målet ikke tilfredsstiller. Deretter innbiller vi oss igjen at neste ønske vil gi oss varig frelse fra kjedsomhet.
    «Livet svinger som en pendel frem og tilbake mellom smerte og kjedsomhet».
    Schopenhauer hevder samtidig at kjedsomhet er et fenomen for dem med høy status og intelligens.
    «Trengende omgivelser og fattigdom produserer smerte – men hvis man er velstående, vil man kjede seg. Mens de lavere klassene er opptatt i en endeløs kamp mot lengsel – og smerte – kjemper overklassen en konstant og desperat kamp mot kjedsomhet.»
    Dette ble støttet av Søren Kierkegaard, som skrev:
    «(…) de som kjeder seg selv, er de utvalgte, de adelige».
    En kamp for tilværelsen vil altså kunne gi færre traurige dager for det åndelige. Men, om man blir fri fra fattigdommens smerte, står grubling og tomgang klar til å ta over.
    Hos Kierkegaard finner vi også noen av de første tankene om kjedsomhet som en mulig kilde for motivasjon. Han beskriver det som et paradoks at noe så statisk og solid knyttet til intethet, også skal kunne fungere som stimuli til handling – ofte negativ som sådan.
    1900-tallets Bertrand Russell var også av den oppfatning at kjedsomhet er en nyttig del av livet, og at det å ha evne til å gjennomleve tilstanden, er essensielt for et lykkelig liv. Som han beskrev:
    «Alle gode bøker inneholder kjedelige partier, og alle gode liv har bestått av uinteressante perioder. (…) Ingen store prestasjoner er mulige uten nitid arbeid – så oppslukende og vanskelig at det ikke blir noe særlig energi til overs for avkobling».

    Frykt for kjedsomhet
    Men, har mennesker alltid kjedet seg like mye? Russell mente at menneskeheten har gjennomgått flere faser av dette. I jeger- og sankersamfunnet var det lite tid til kjedsomhet, da mye av tiden gikk til ren overlevelse, og livet var generelt mer fylt av spenning og utfordringer. Med jordbrukssamfunnet fulgte i større grad et liv uten de store, nevneverdige stimuli, men i stedet fylt av langtekkelig, repetitivt arbeid og en kamp for å overleve.
    Livet slik vi forholder oss til det i moderne samfunn, har imidlertid ført til at vi har begynt å jage etter stimuli. Russel beskrev det slik i 1930:
    «Vi kjeder oss mindre enn forfedrene våre, men vi har større frykt for kjedsomheten. Vi mener, eller tror, at kjedsomhet ikke er en naturlig del av menneskelivet, men at det kan unngås ved en energisk søken etter spenning».
    Budskapet kan naturligvis forstørres til dagens samfunn hvor mobiltelefoner og digitale flater er med på å stimulere og distrahere oss i traurige stunder. I henhold til Russels teorier er dette en uheldig og unaturlig utvikling for menneskesinnet. Vi trenger de kjedelige stundene mellom spenningen for overhodet å være i stand til å sette pris på spenningen.

    Vitenskapelig til verks
    Filosofer har altså forsøkt å definere, forklare og kurere kjedsomheten, men hva sier vitenskapen og psykologien om tilstanden?
    Den anerkjente, britiske psykoanalytikeren og forfatteren Adam Phillips har forsøkt å definere følelsen som:
    «Tilstanden av suspendert forventning hvor ting er satt i bevegelse og ingenting begynner, følelsen av diffus rastløshet som inneholder det mest absurde og paradoksale ønsket – ønsket om å lengte».
    Denne definisjonen av kjedsomhet henspiller på tankegodset til flere av de nevnte filosofene.
    En rapport fra 2006, utarbeidet av psykologer ved University of Waterloo i Canada, bidrar med en håndfast årsaksforklaring, og at tilstanden kan komme i tre former. Vi kjeder oss dersom vi blir forhindret i å gjøre den aktiviteten vi ønsker, men også hvis vi blir tvunget til å gjøre en uønsket aktivitet. Den tredje årsaken handler ikke om en gitt aktivitet, men at vi ikke klarer å opprettholde engasjementet for eller oppmerksomheten i aktiviteten.
    Ekspert i klinisk psykologi, Norman D. Sundberg, lanserte i 1986 også en kjedsomhetstendens-skala (Boredom Proneess Scale), som kvantifiserer en persons tendens til å havne i tilstanden – som ofte også korrelerer med konsentrasjonsproblemer. Videre studier har også vist en klar sammenheng mellom kjedsomhetstendens og depresjon, samt problemer knyttet til avhengighet.
    Men nyere studier viser at kjedsomhet også kan føre noe godt med seg, blant annet kreativitet.

    Positive følger
    En engelsk studie fra 2014 satte opp to grupper hvor den ene først ble satt til å drive kjedelig skrivearbeid, og deretter bedt om å løse en kreativ oppgave. En tilsvarende kontrollgruppe ble satt rett på den kreative problemløsningen uten å gjøre kjedelig arbeid i forkant.
    Resultatene viste at gruppen som kjedet seg først, hadde flere kreative løsninger ved gjennomføringen av den andre oppgaven.
    Andreas Elpidorou, professor i psykologi ved University of Louisville i Kentucky, mener også at kjedsomhet kan være en regulerende tilstand som bidrar til økt velvære hos mennesker. Kjedsomhet kan gi oss signaler om at vi befinner oss i en uønsket situasjon, og dermed bevege oss i en retning som er mer tilfredsstillende og utbytterik.
    Blant dem som kraftfullt og treffende lyktes å sette ord på den positive bieffekten av kjedsomhet, er den amerikanske forfatteren David Foster Wallace (1962–2008). I romanen «The Pale King» («Den bleke kongen») skrev han om det dagligdagse livet til ansatte hos skattemyndighetene i Illinois, og som hver dag kjemper seg gjennom sjeledrepende kjedsomhet på kontoret:
    «Lykke – det i hvert eneste øyeblikk å føle glede og takknemlighet for å være i live og bevisst – befinner seg på den andre siden av en knusende, knusende kjedsomhet. Hvis du, mens du utfører den mest kjedsommelige aktiviteten du kan tenke deg (fører regnskap, ser golf på TV), likevel klarer å være oppmerksom – så vil du oppleve at kjedsomhet, slik du aldri før har kjent den, skyller over deg i bølger og nesten tar livet av deg. Kommer du deg forbi dette, vil det være som å ta steget fra svart-hvitt og over i farger. Som vann etter flere dager i ørkenen. Umiddelbar lykke i hvert eneste atom».
    At romanen var basert på et uferdig manus, etterlatt av Wallace da han valgte å gå ut av verden i en alder av 42 år, kan kanskje tolkes som at han ikke helt fant ut av dette i eget liv.
    Det kan kanskje også ses som et uttrykk for det komplekse bildet av hva som finnes på andre siden av langtekkelighet – mening, depresjon, avhengighet, motivasjon – og kreativitet.

    Illustrasjon: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Tyskland etter Merkel

    ANALYSE / HELMUT K. ANHEIER, professor i sosiologi

    Supervalgår i Tyskland
    Donald Trumps lange avskjed fra Det hvite hus har stjålet mye av vår oppmerksomhet. Men en annen viktig maktovertagelse nærmer seg i Tyskland – for første gang på 16 år.
    Tyskere har begynt å forberede seg på supervalgåret (Superwahljahr) 2021: Det begynte med det svært viktige ledervalget i det kristendemokratiske partiet (CDU) i januar, og så følger forbundsdagsvalg i september og lokalvalg i seks av de tyske delstatene. Mot slutten av året vil Tysklands politiske lederskap – og muligens det omliggende politiske landskapet – se svært annerledes ut enn i dag.
    Merkel kan se tilbake på mer enn 15 år som leder av Europas største land og økonomi. Hennes tid som kansler har vært preget av perioder med økonomisk oppgang og stabilitet, men også mange kriser. Hun har måttet forholde seg til tre amerikanske presidenter, to kinesiske presidenter, fire franske presidenter, fem britiske statsministre og syv italienske statsministre. Samtidig har hun måttet komme seg gjennom et langvarig anspent forhold til Russlands evige president, Vladimir Putin. Tyske velgere foretrekker gjerne forsiktige og stødige ledere. Merkels lederstil var derfor skreddersydd for den tyske befolkningen.
    Blant de saker som vil prege årets valgkamp, er selvsagt koronapandemien. Etter en vellykket håndtering av den første koronabølgen, har Tyskland, i likhet med mange andre land, hatt problemer med å takle den andre bølgen. Samtidig prøver ministerpresidenter i de tyske delstatene – deriblant Armin Laschet i Nordrhein-Westfalen (som i januar tok over som leder i CDU, red.anm.) og Markus Söder i Bayern (som leder CDUs søsterparti CSU) – å manøvrere seg i håp om å ta over for Merkel til høsten.

    Uenighet i innvandringspolitikken
    Innvandringspolitikken er fortsatt et vanskelig spørsmål. Det har skapt uro i det tyske samfunnet siden 2015, da Merkel tok imot rundt en million flyktninger fra Midtøsten, Sentral-Asia og Afrika. Dette var en betydelig stresstest for landet og har bidratt til å bringe nasjonalistbevegelser ut av skyggene, inkludert Alternativ for Tyskland (AfD) som i dag er det største opposisjonspartiet i Forbundsdagen.
    Innvandringsdebatten er et klassisk eksempel på kognitiv dissonans. På den ene siden ser ikke Tyskland seg selv som et innvandringsland. Innvandringspolitikken er utformet for å forhindre folk fra å komme til Tyskland, selv om landet trenger innvandrere for å veie opp for den lave fødselsraten. På den andre siden har Tyskland faktisk tatt imot innvandrere i mer enn 70 år. Millioner av mennesker fra Sentral- og Øst-Europa på 1950-tallet ble fulgt av tyrkiske gjestearbeidere på 1960-tallet, russiskfødte tyskere på 1980-tallet og flyktninger fra Balkan på 1990-tallet. I dag har rundt en fjerdedel av befolkningen innvandrerbakgrunn – en høyere andel enn i de fleste andre europeiske land.
    Denne dissonansen er det lett å utnytte, og mange tyske «politiske entreprenører» har gjort det. En av de mest fremtredende i så måte er Thilo Sarrazin, som tidligere satt i styret til den tyske sentralbanken (Bundesbank). Uttalelser han har kommet med, resulterte i at han ble ekskludert fra det sosialdemokratiske partiet (SPD) etter å ha vært medlem i 47 år. Tittelen til Sarrazins bok fra 2010 viser klart og tydelig hva han mener: «Deutschland schafft sich ab» («Tyskland avskaffer seg selv»).
    Sarrazin mener tyske myndigheter har gjort for lite for å stanse strømmen av (for det meste) muslimske innvandrere. Han mener også at nykommernes manglende vilje til å la seg integrere undergraver det tyske samfunnet. Det som må til, ifølge ham, er en mer restriktiv innvandringspolitikk.
    Sarrazins bok ble en av landets største bestselgere og førte til en opphetet debatt som fortsatt pågår. I sin nye bok, «Der Staat an Seinen Grenzen» («Staten ved sine grenser»), vender Sarrazin tilbake til dette stridsspørsmålet ved å se nærmere på hvordan land opp gjennom historien har forholdt seg til innvandring. Og det er ikke på noen god måte, ifølge Sarrazin.
    Ikke overraskende mener han at farene ved innvandring er langt større enn fordelene.
    Sarrazin viser til det han mener historien kan lære oss om innvandring og advarer om at det store antallet innvandrere (spesielt de som blir oppfordret til å slå seg ned permanent) vil overbelaste det tyske velferdssystemet, noe som kan utløse enda dypere sosiale og politiske konflikter. Han konkluderer med at den beste innvandringspolitikken er «ingen innvandring» – en politikk basert på strengere grensekontroll og rask retur av illegale innvandrere. Han ønsker også å legge om asylreglene slik at færre flyktninger har krav på opphold.
    Sarrazin mener i tillegg det er behov for en mer fremtidsrettet politikk for å hjelpe de landene migrantene kommer fra i Afrika og Midtøsten, slik at de kan redusere antallet utvandrere og beholde kompetent arbeidskraft. Han mener at land som Senegal og Afghanistan trenger fagkyndige arbeidere mer enn det Tyskland gjør, så hvorfor ikke oppmuntre dem til å bli i hjemlandet og gjøre det vanskeligere for dem å emigrere.

    Å stikke hodet i sanden
    For noen lesere fremstår Sarrazins forslag som naiv populisme; for andre er de reelle advarsler om hva som kan skje dersom Europa ikke tar de rette grepene. Et helt annet perspektiv er å finne i Hamed Abdel-Samads bok «Aus Liebe zu Deutscland: Ein Warnruf» («Av kjærlighet til Tyskland: en advarsel»). Han er selv innvandrer og har erfart både de positive og negative sidene ved å leve i Tyskland som utlending. Selv om han ikke mener det samme som Sarrazin – at innvandring for det meste er en fare – ser vi av undertittelen på boken at også han kommer med advarsler.
    Abdel-Samad er av arabisk-israelsk opprinnelse og kom til Tyskland for rundt 25 år siden for å studere statsvitenskap. Her lærte han å sette pris på freden og friheten som var så fraværende der han kom fra, og han beundret det tyske samfunnet for sin konsensusbaserte politikk og sine levende offentlige debatter. Men han mener at disse høyt verdsatte trekkene ved det tyske politiske livet nå står i fare. Trusselen kommer ikke utenfra, slik Sarrazin hevder, men innenfra. Fordi de ikke ønsker å bli sett som intolerante eller hyklerske – eller simpelthen for å slippe å innta et klart standpunkt – har de moderate tyske partiene skygget unna kontroversielle spørsmål i den offentlige debatten.
    Når politiske partier bestemmer seg for at det er bedre å ignorere enn å engasjere seg i komplekse spørsmål som innvandring, vil store deler av samfunnet (med unntak av ytterkantene) gjøre det samme. Folk vil rett og slett se den andre veien og overlate debatten til populister og høyreorienterte grupperinger. Fremfor å ignorere eller fornekte problemet, oppfordrer Abdel-Samad tyskere til å integrere innvandrere gjennom erfaringen med «opplevd frihet».
    Når de fleste tilskuere tror at mangel på diskusjon er et tegn på utbredt toleranse, er det ingen der ute som kan argumentere mot nasjonalistene og populistene som utnytter seg av det politiske handlingsrommet dette gir. Skal man klare å utforme en velfungerende innvandringspolitikk, må tyskere ifølge Abdel-Samad rette et kritisk blikk innover – mot seg selv – fremfor å se på dem som kommer utenfra.

    Catch-Up
    Noe annet man ofte diskuterer i Tyskland, er hvordan man skal modernisere landets offentlige administrasjon og infrastruktur. Tyskland ligger etter andre land i digitaliseringen av offentlig sektor og har et utdanningssystem og helsesystem som er under hardt press. I tillegg kommer en rekke kostbare infrastrukturprosjekter som man har skjøvet på. Pandemien har dessuten avdekket andre problemer. Kritikere spør seg hvordan et rikt land kan gå glipp av så mange muligheter, spesielt når det har en relativt velfungerende forvaltning.
    Men er det tyske statsapparatet så robust som det mange tror? I «Neustaat: Politik und Staat müssen sich ändern» («Ny stat: politikken og staten må endre seg») argumenterer gründeren Thomas Heilmann og Nadine Schön, fra CDU/CSUs gruppe i Forbundsdagen, at selvtilfredshet, egeninteresser og for kompliserte prosedyrer står i veien for fremskrittet. I liket med president Bill Clintons administrasjon på 1990-tallet, ønsker de å fornye staten ved å skape en «lærende stat». (Ordet Neustaat er et ordspill; det henspiller på «nystart»).
    Forfatterne har samlet sammen innsiktene til 29 parlamentsmedlemmer og 35 eksperter. Dette panelet har, i løpet av halvannet år, utarbeidet over hundre konkrete forslag til hvordan man kan forbedre den offentlige administrasjonen i Tyskland. Dette er en imponerende liste. En idé er et universitetsutviklet investeringsfond for å hjelpe nyoppstartede virksomheter. Dette kan til en viss grad kompensere for Tysklands underutviklede kapitalmarked. Forfatterne ser for seg en digital euro som kan konkurrere med private digitale valutaer som Facebooks Libra. De tar til orde for et offentlig registreringssystem der man kun registrerer seg én gang, og som kan erstatte de over 200 offentlige registrene som fortsatt baserer seg på gårsdagens analoge løsninger.
    Forfatterne tar også til orde for et digitaliseringsdepartement som kan forbedre og føre tilsyn med administrative regler, reguleringer og prosesser i en modernisert statsadministrasjon. Og de ønsker et system for å rotere statsansatte i deres stillinger, for å motvirke treghet og tunnelsyn.

    Den milde kjempen
    En så kreativ buffet av ideer er beundringsverdig. Forhåpentlig vil noen av disse forslagene bli tatt opp i Forbundsdagen og de tyske delstatsforsamlingene. Et annet spørsmål er om denne formen for omhyggelig og fremtidsrettet tenkning også kan anvendes på den tyske forsvarspolitikken.
    Fremtiden til det tyske forsvaret (Bundeswehr) og dets rolle i europeisk sikkerhet er i likhet med innvandring både et fremtredende problem og noe man i liten grad diskuterer. Det tyske militærets rolle, generelt sett, og dets mulige deltagelse i væpnede konflikter, mer spesifikt, blir sjelden diskutert ut fra en mer overordnet, strategisk visjon. Tyske politiske beslutningstagere og velgere viker gjerne unna slike debatter.
    I 2014 kunngjorde daværende president Joachim Gauck, utenriksminister Frank-Walter Steinmeier (nå Tysklands president) og forsvarsminister Ursula von der Leyen (i dag EU-kommisjonens president) den såkalte Münchner Konsens («München-enigheten»). De lovet at Tyskland ville ta på seg mer av ansvaret for landets egen sikkerhet, og som ledd i landets forpliktelser, ville engasjere seg i militære spørsmål langt raskere og mer besluttsomt enn tidligere. Men ifølge rapporten «Zeitenwende|Wendezeiten» («vendepunkt, nye tider»), skrevet av representanter fra sikkerhetskonferansen i München, har ikke Tyskland innfridd disse løftene.
    I stedet holder landet fortsatt fast ved sin foretrukne rolle: Å bevege seg i retning av målet om å bruke 2 prosent av BNP på forsvaret innen 2024 samtidig som man overlater de vanskelige militære oppgavene til andre når konflikter oppstår.
    I et skiftende geopolitisk landskap er denne tyske «nonchalansen», som forfatterne kaller det, stadig farligere. Nato og den transatlantiske alliansen har svekket seg samtidig som Kina styrker seg (militært og økonomisk). Russland hevder seg stadig mer gjennom ulike former for hybride kriger og cyberangrep – ikke bare i Ukraina og andre steder i det tidligere Sovjetunionen, men også i vestlige land. Tyskland synes å gå i søvne når det kommer til strategi og sikkerhetsspørsmål – dette til tross for erklæringer om å ta større ansvar.
    For å rette opp i dette, kommer forfatterne med flere anbefalinger. Noen er som forventet, slik som en raskere økning av forsvarsbudsjettet og bedre koordinering av utenriks- og forsvarspolitikken. Men andre forslag kan vise seg å være kontroversielle, spesielt tanken om at Tyskland, som en de facto europeisk hegemonisk makt, bør bli en «muliggjørende makt».
    Ved å definere sine egne strategiske interesser i tett samarbeid med Frankrike, kan Tyskland innta en ledende rolle og posisjonere EU geopolitisk. Dersom Tyskland inntar en slik rolle, vil det selvsagt innebære at landets sikkerhets- og forsvarspolitikk vil spille en langt mer fremtredende rolle.

    Dynamikk og dødtid
    Det er høyst usikkert om Tyskland noensinne vil ha en seriøs og åpen debatt om dette forslaget. Landet liker gjerne å se på seg selv som en velmenende økonomisk makt. Og økonomien vil utvilsomt være en av årets viktigste valgkampsaker.
    I boken «Wie wir unsere Wirtschaft retten: Der Weg aus der Coronakrise» («Hvordan skal vi redde økonomien vår: veien ut av koronakrisen») vurderer Clemens Fuest hvordan koronapandemien har virket inn på økonomien sammenlignet med finanskrisen i 2008. Han er leder av Ifo Institutt for økonomisk forskning, en av landets mest innflytelsesrike økonomiske tankesmier.
    Som Fuest påpeker, var Tyskland en av de første økonomiene som hentet seg inn igjen etter krisen i 2008, og 2010 markerte starten på et tiår preget av stabil økonomisk vekst. I 2019 sto Tyskland for den tredje største andelen av internasjonal handel (etter USA og Kina) og ble sett som den mest åpne økonomien blant G7-landene. Ifølge offisielle tall, er mer enn en fjerdedel av alle tyske arbeidsplasser knyttet til internasjonal handel. Tyskland har også verdens største handelsoverskudd. Rundt to tredjedeler av dette kommer fra handel med andre land i eurosonen. Tysklands økonomiske rolle er derfor blitt et politisk stridsspørsmål de siste årene.
    Fuest mener at 2010-scenarioet neppe vil gjenta seg. Med økt offentlig gjeld – som han tror vil nå 80 prosent av BNP i 2022 – en pensjonskasse som holder på å gå tom, en aldrende befolkning og færre som entrer arbeidsmarkedet, vil den offentlige gjeldsbyrden øke samtidig som det økonomiske vekstpotensialet avtar.
    Fuest applauderer Merkel-administrasjonens raske respons på pandemien, inkludert underskuddsbudsjettering og en omfattende krisepakke kombinert med fremtidsrettede investeringer i hydrogenenergi, 5G og elektriske kjøretøy. Men han er kritisk til andre tiltak, som en reduksjon av merverdiavgiften som har kostet staten mye, og som ikke har fungert så godt.
    Hva bør tyske myndigheter gjøre fremover? Fuest legger frem ti teser. Men disse er relativt forsiktige – og til dels konvensjonelle – og mangler den visjonære vitaliteten man ville ha forventet av en ledende økonomisk tenker som skriver om en av de største økonomiske krisene i moderne tid.
    For eksempel tar Fuest til orde for en klar grensedragning mellom ansvarsområdene til offentlig og privat sektor, i tråd med arven etter Ludwig Erhard, grunnleggeren av den tyske sosiale markedsøkonomien. Men med dette har han ikke noe nytt å by på. Argumenter for at finans- og arbeidsmarkeds-politikken bør sikre økt konkurransekraft, kan heller ikke sies å representere noe nytt. Han advarer blant annet også mot ubalanse i offentlige regnskaper.
    Denne boken er en skuffelse. Men dette kan være en indikator på større problemer innen den pågående økonomiske debatten i Tyskland. Man er for opptatt av gårsdagens relative suksess og for lite opptatt av behovet for innovasjon i dag og i morgen.

    Et gammelt dilemma
    Selv om Tyskland ser ut til å stå sterkt og stødig i 2021, byr fremtiden på store utfordringer. Den historiske gjenforeningen er blitt håndtert i løpet av en generasjon – om enn til en høy pris. Økonomien er sterkere, og landet er mindre splittet og mer mangfoldig enn tidligere. Tyskland kan vise til et stabilt, konsensusorientert politisk system, men det gjør det også vanskelig å takle nye partier på høyre og venstre fløy.
    Selv om Tyskland har en relativt velfungerende offentlig sektor, er deler av statsapparatet utdatert, og nye reformer må til. Tyskland står overfor de største sikkerhetstruslene siden slutten på den kalde krigen – og sliter fortsatt med å finne sin plass i et skiftende geopolitisk landskap. Tyskland er også belemret med sitt tradisjonelle dilemma: Landet er for lite til å være en global supermakt og har en for belastet fortid til å kunne spille rollen som en velmenende europeisk hegemonisk makt. Samtidig er Tyskland for viktig til å være «nok et mellomstort land».
    Tyskland må forberede seg på omfattende endringer som følge av ny teknologi. Landet må også erkjenne at det er en magnet for innvandrere og definere sin lederrolle i EU på en bedre måte. Dessverre er den tyske innvandringsdebatten preget av kognitiv dissonans, og landets økonomiske debatter henger fast i foreldet ortodoksi. Det tyske synet på forsvar og sikkerhet er fortsatt for nølende. Men en ny og mer åpen debatt er på gang, spesielt når det gjelder reformer av offentlig sektor og i sikkerhetspolitikken. Vi får håpe man også snart kan diskutere innvandring og økonomisk politikk på en god måte.
    Forhåpentlig vil supervalgåret åpne for mer stimulerende diskusjoner rundt gjennomførbare løsninger på landets problemer. Tyske velgere kan ikke lenger lene seg tilbake og håpe på at Merkel vil navigere landet gjennom dette århundret.
    De må selv beslutte hvilken vei Tyskland skal ta.

    Copyright: Project Syndicate, 2021. Oversatt av Marius Gustavson

    Foto: MICHAEL KAPPELER/AFP/NTB

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her