Utgave 1 2021

Husk at du som abonnent kan lese magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc. Du får også tilgang til tidligere utgivelser.

Smakebiter fra utgave 1:

  • Hvordan #stayathome når du ikke har et hjem?

    ANNE HÅSKOLL-HAUGEN, frilansjournalist

    Hjemløs under pandemien
    På verdensbasis anslår UN Habitat at rundt 1,6 milliarder mennesker lever under uverdige og farlige forhold i slummer og uformelle bosettinger. Flere millioner blir tvunget fra hjemmene sine hvert år. Hvor mange mennesker som til enhver tid bor på gata, er vanskelig å si, men et anslag gjort av FN fra 15 år tilbake var på 100 millioner. Men helt sikkert er dette: Da pandemien skyllet over verden, var det mange mennesker som ikke kunne etterleve de viktigste reglene for å hindre smittespredning: vaske hender og holde seg hjemme. Det håndterte myndigheter i ulike land på svært forskjellige måter.
    Belgia, Storbritannia og Tyskland innlosjerte bostedsløse i tomme hoteller og airbnb-leiligheter. I Sør-Afrika stuet politiet tusenvis av hjemløse sammen på nedlagte idrettsarenaer uten tilgang på vann og toaletter. I Frankrike, Nigeria og Filippinene ble bostedsløse arrestert eller bøtelagt når de brøt portforbudet. Det skjedde samtidig som overnattingssteder for de samme menneskene stengte på grunn av strenge smittevernforskrifter. I Filippinene, hvor rundt 4,5 millioner mennesker er hjemløse, uttalte presidenten at de som ikke holdt seg hjemme, risikerte å bli skutt.
    Og tro det eller ei, i land som India, Brasil og Kenya, fortsatte myndighetene å kaste ut folk som bor i ulovlige bosettinger til et liv på gata – til tross for høye smittetall. Senest i august beordret indisk høyesterett nær 50 000 slumboere å forlate hjemmene sine der de hadde bodd i tre generasjoner allerede. Samtidig var over tre millioner registrert smittet, og kurven pekte rett opp.
    Flere organisasjoner for hjemløse har forsøkt å rope varsko. Daværende FN-spesialrapportør for retten til et sted å bo, Leilani Farha, uttalte til Reuters i april at hun var helt skrekkslagen over hvordan så mange land behandlet hjemløse som kriminelle under pandemien.
    – Denne typen oppførsel mot hjemløse er noe vi selvsagt har sett før pandemien, men med covid-19 blir det som en dødsdom for disse menneskene, sa hun.

    Smittevern for de rike
    Leder for organisasjonen for slumboere og landløse i Sør-Afrika, kalt Abahlalibase Mjondolo, har også reagert kraftig. Selv om Zikode mener Sør-Afrikas president gjorde rett i å handle raskt for å stoppe spredning av viruset, mener han at tiltakene ikke var tilpasset virkeligheten.
    – Tiltakene myndighetene har innført for å stoppe smitten, er typiske middelklassetiltak. Å holde seg hjemme krever at du har et hjem. Å vaske hendene krever at du har tilgang på vann, sier S’bo Zikode opprørt på telefon fra Sør-Afrika.
    Han ser hvordan pandemien skiller fattig fra rik.
    – I slummene og for folk på gata er det ikke nok vann til vanlig bruk, og i hvert fall ikke nok til å vaske hendene oftere enn før, sier Zikode.
    Omtrent halvparten av alle sørafrikanere lever under fattigdomsgrensen.
    – Supermarkedene er de eneste butikkene som hadde lov til å holde åpent – og maten der koster mer enn i småbutikkene som måtte holde stengt. Supermarkedene ligger i typiske middelklassestrøk, ofte langt fra der de fattige bor. Å unngå offentlig transport er middelklassens luksus.
    Zikode legger til at myndighetene etter hvert på «mirakuløst» vis har fått kjørt ut rent vann til mange områder hvor det før har vært mangel på dette.
    – Det viser det vi alltid har sagt, at det er mulig å skaffe rent vann til de fattige. Det måtte en pandemi som også satte de rike i fare, før det skjedde, sier han oppgitt, men likevel glad for at folk har fått tilgang til vann.
    Farha kunne lagt til at det også er en «dødsdom» for alle andre – sprer smitten seg blant de bostedsløse, rammer det også resten av samfunnet.

    Viruspandemien ble ingen velsignelse
    I Norge stengte gratis matserveringer til trengende, overnattingstilbudene måtte redusere antall senge-plasser, og pasienter med rus og psykiske utfordringer ble skrevet ut av behandlingsinstitusjoner for å gjøre plass til et mulig stort antall av koronapasienter.
    – Vi vet ikke helt hvor de ble av, sier seniorforsker Evelyn Dyb ved By- og regionforskningsinstituttet. Hun leder en stor undersøkelse om bostedsløse i Norge høsten 2020.
    Lederen for Foreningen for human narkotikapolitikk, Arild Knutsen, som selv har levd et liv på gata, sier han ikke er imponert over hvordan norske myndigheter har håndtert pandemien på for dem som bor på gata.
    – Viruspandemier har ved tidligere tilfeller vært en velsignelse for tunge rusbrukere og andre som lever på gata. Når folk på gata oppfattes som en direkte helsetrussel mot resten av samfunnet, vekkes ofte folkehelseperspektivet og den politiske velviljen, sier han.
    Knutsen forteller at da hiv-epidemien kom på 1980-tallet, ble det plutselig aktuelt å dele ut gratis sprøyter og gi helsehjelp til narkomane. Men det har ikke skjedd i Norge denne gangen, mener han. Et utvalg nedsatt i mars skulle utrede om de bostedsløse skulle få bo på hoteller, få helsehjelp og gratis rusmidler.
    – Men i stedet skjedde det motsatte. Mange av tilbudene ble stengt, sier Knutsen.
    I Norge regnes rundt 150 000 personer som vanskeligstilt på boligmarkedet. Av disse mangler rundt 4000 et fast sted å bo. Og hvem er de? Det er EØS-borgere som kommer til Norge for å arbeide, men ikke finner noe å gjøre og ikke har nok penger til et sted å bo. Det er flyktninger som har fått avslag på asylsøknaden og oppholder seg ulovlig i landet. Det er rusavhengige og psykisk syke og mennesker som bor på behandlingsinstitusjon eller i fengsler og som er på vei ut i samfunnet og ikke har noe sted å dra. Mange lever en omflakkende tilværelse hvor de har plass på sofaen til en bekjent den ene natten, mens de er ute på gata den neste.

    Færre overnattingsplasser
    For denne gruppen har pandemien gjort livet tøffere. Noen av dem kommer til 24sju, et tilbud drevet av Kirkens Bymisjon i Oslo.
    – Hit kommer de som er for psykisk syke til å få plass på rusinstitusjoner, og som har for store rusproblemer for å få plass i det psykiske helsevesenet, forteller leder Aino Lundberg.
    De kommer for å varme seg, lade telefonen, spise og få noe varmt å drikke. Og for å sove.
    – Vi har hatt syv senger, men på grunn av smittevern benytter vi nå bare én. Soveposer og ullklær som vi har delt ut, ble populært i kulda, sier Lundberg.
    Både Bymisjonen og Røde Kors’ overnattingstilbud for tilreisende både i Bergen og i Oslo har klart å holde åpent.
    – Akuttovernattingen for fattig tilreisende i Gamle Oslo har ikke stengt en eneste dag siden koronautbruddet. Men matserveringen er stengt, og vi har halvert kapasitet, sier Morten Skaattet, leder av tiltaket drevet av Bymisjonen.
    En av grunnene til at de har klart å holde åpent er fordi mange reiste hjem. Skaattet forteller at de også var tidlig ute med smittevernrutiner. Nye gjester måtte i karantene før de fikk komme inn på overnattingen. Fra å ha rundt 80 personer på overnatting ved fullt belegg, er det nå mellom 30 og 40 som bruker tilbudet hver natt.
    – Bymisjonen leide to busser fra Romania, men bare én av dem rakk frem til Norge før grensene i Europa stengte. I tillegg chartret norske myndigheter et fly, og til sammen reiste rundt 150 personer hjem på denne måten.
    Det samme skjedde i Bergen, der rundt 20 personer forlot Norge på samme måte.
    Men å være bostedsløs handler om mye mer enn ikke å ha et hjem. Alle tilbudene vi har vært i kontakt med, melder om vanskelige tider for gjestene deres.
    – Mange lever av å samle flasker, men med færre mennesker ute blir det mindre flasker å samle. Konkurransen om flaskene er også blitt hardere. De tilreisende forteller at flere nordmenn samler nå. Mens de før kunne tjene opptil 500 kroner dagen, kan det nå ligge på mellom 30 og 150 kroner dagen, forteller Kristine Moskvil Thorsen i Kirkens Bymisjon i Bergen.

    Mindre penger i koppen og dyrere rus
    For dem som tigger eller spiller gatemusikk, er det også blitt mindre i koppen med færre mennesker som er ute og går.
    Hun sier at også blant personer som selger sex på gaten, har pandemien virket inn:
    – Mange rapporterer at de har gått inn i mer risikofylte sexoppdrag for å opprettholde økonomien nå som kundene er færre, sier Thorsen.
    Marcos Amano leder Robin Hood Huset i Bergen og forteller om stor pågang,
    – I Bergen var alle Navs publikumsmottak stengt i flere måneder, og mange av dem er fortsatt stengt. Det har ført til en enorm pågang for råd og veiledning hos oss. Alt fra dem som hadde blitt permittert og skulle søke om dagpenger, og utlendinger som befant seg i Norge uten inntekt og mulighet til retur.
    Røde Kors’ overnattingssenter i Oslo merket de effekten av pandemien fra den ene dagen til den andre.
    – Det svarte arbeidsmarkedet kollapset nærmest over natten. Arbeidere fra land som Polen, Bulgaria og Litauen som ansettes svart i byggebransjen, mistet jobbene sine og dukket plutselig opp hos oss. Dette er malere, snekkere og steinleggere som til vanlig leier seg inn i et boligmarked hvor du betaler pr. natt eller uke. Mister de inntekten, er det ut på dagen, forteller leder Camilla Tangen Monsen.
    Hun sier at hun i tiden etter pandemien for første gang opplevde at overnattingsgjestene kom til dem om kvelden skikkelig sultne. Uten penger og med stengte gratis mattilbud hadde de ingenting å spise.
    Arild Knutsen i Human narkotikapolitikk forteller at pandemien har ført til at rusbruken på gata øker, og at mange har gått over på tyngre stoffer.
    – De som tidligere har klart å holde rusavhengigheten i sjakk med cannabis, må lete etter andre stoffer fordi cannabis nå er blitt dobbelt så dyrt. Livet på gata er definitivt blitt tøffere under pandemien.
    Knutsen frykter også at konflikten mellom stor-samfunnet og rusmiljøene vil forverre seg fordi folk ser på de fattige som smittebærere.
    – Mange klager på at folk står for tett i de lange køene hvor mat deles ut. Likevel er det ikke i rusmiljøene det har vært smitteutbrudd, det er jo ungdom på private fester og skiturister som er de store synderne her, ikke de fattige.
    Aino Lundeberg i 24sju mener pandemien i tillegg har ført til digitalt utenforskap:
    – Pandemien har gjort oss mye mer avhengige av teknologi enn før. Allerede er det slik at Nav, banker og flere andre som leverer tjenester, baserer seg på at folk har nettilgang. Nå er det i tillegg smitteverntiltak som er basert på smittesporingsapper, QRL-koder og informasjon tilsendt på SMS. Alt dette er utilgjengelig for alle uten smarttelefon.

    Flere bostedsløse etter pandemien?
    I 2016 viste en stor undersøkelse om bostedsløse i Norge en kraftig nedgang i mennesker uten fast bopel i Norge – spesielt blant bostedsløse barnefamilier viste målrettet innsats resultater. Fra 6500 gikk tallet på hjemløse ned til rundt 4000 hjemløse som ble registrert i 2016. Seniorforsker Evelyn Dyb ledet både denne undersøkelsen og den som gjennomføres i disse dager.
    – En av tingene vi er spente på nå, er om pandemien har ført til at tallet på bostedsløse igjen har gått opp. Vi vil også finne ut av om pandemien har endret profilen for de bostedsløse, om det er nye grupper som har kommet til, sier Dyb.
    Hun sier at det i Norden er et godt sikkerhetsnett, og at det skal mye til for å ende opp uten et sted å bo. Mens det tidligere var en vanlig holdning at personer med rusavhengighet måtte gjøre seg fortjent til en bolig, har det sakte, men sikkert endret seg til en holdning om at denne gruppen skal få et sted å bo.
    – Likevel vet vi at vanskelige økonomiske tider slår hardt ut for mange i lavtlønte jobber og for familier med sammensatte problemer – det vil si kombinasjonen av rus, psykisk sykdom og usikker inntekt. Mange ender opp i en omflakkende tilværelse.
    Kartleggingen av bostedsløse i Norge foregikk i november 2020, og undersøkelsen vil være klar våren 2021.

    Aldri hatt det bedre
    Mens pandemien gjorde livet for de hjemløse i mange land enda verre enn før, opplevde noen hjemløse at hverdagen ble bedre enn noen gang. Land som Nederland, Tyskland og Storbritannia åpnet lommeboken og satte av store summer til å innlosjere hjemløse på hoteller.
    I juni hadde The New York Times overskriften «Korona gjorde nesten slutt på hjem-løshet i Storbritannia». En av de hjemløse som var fornøyd, var Ryan Anderson som hadde bodd på gata i flere år, men som fikk et betalt hotellrom da pandemien brøt ut.
    – Det er helt uvirkelig å våkne opp i en seng hver morgen, mitt eget rom med min egen dør og bad. For å si det rett ut: Korona er det beste som har skjedd de hjemløse. Ingen har fått så mye igjen for det som oss, sa han.
    Ifølge Storbritannias myndigheter har mer enn 90 prosent av dem som bodde på gaten da pandemien brøt ut, blitt tilbudt et sted å bo. Spørsmålet er hva som skjer etter pandemien – vil de bostedsløse få fortsette å bo på hotellene hvor de er blitt plassert? Som en av kildene i saken sier:
    «Å plassere mennesker på hotell løser ikke hjemløshet. De er fortsatt hjemløse, et hotell er ikke et hjem», sa Dominic Williamson fra den veldedige organisasjonen St. Mungo til The New York Times’ reporter.
    Feantsa, en europeisk paraplyorganisasjon for hjemløse i Europa, rapporterer om at pandemien har ført til en drastisk nedgang i antall mennesker som sover ute. Feantsa mener dette beviser at det er mulig å endre det som kalles «rough sleeping.»

    Organisasjonen har regnet ut at det i EU er rundt 700 000 personer som sover ute.

    Foto: TIZIANA FABI/AFP/NTB

  • Kvinnen som satte mannssjåvinister sjakk matt

    LASSE SKYTT, frilansjournalist bosatt i Ungarn

    Inspirert av virkeligheten
    «Jenter kan ikke spille sjakk», sier vaktmester Mr. Shaibel da han først nekter ni år gamle Beth Harmon å spille sjakk med ham. Han sitter i kjelleren under det strenge barnehjemmet i 1950-tallets USA, hvor foreldreløse jenter skal oppdras og gjøres klare til å bli adoptert.
    Scenen er en av de første i «The Queen’s Gambit», den kritikerroste Netflix-serien om en rødhåret jente som viser seg å ha et sjakktalent utenom det vanlige.
    Serien bygger på en roman av samme navn, skrevet i 1983 av amerikanske Walter Tevis. Men fortellingen om det fiktive sjakkgeniet Beth Harmon er også sterkt inspirert av historien om en kvinnelig stormester fra det virkelige liv – den rødhårede Judit Polgár fra Ungarn.
    Inntil nylig var det ikke mange utenfor sjakkverdenen som visste hvem hun var og hva hun har oppnådd. Men Netflix-dramaets åpenlyse likheter med virkelighetens Judit Polgár har plutselig fått hele verdenspressen til å oppsøke 44-årige Polgár som nå har lagt sjakkarrieren på hyllen.
    Hun har naturligvis sett serien, forteller hun fra hjemmet i Budapest.
    «Noen av scenene ga meg virkelig et déjà vu», sier hun i et intervju med det ungarske magasinet Forbes.

    Den kvinnefiendtlige stormester
    Fra midten av 1980-tallet og i tre tiår klarte hun sammen med sine to eldre søstre, Susan og Sofia, å flytte grensene for hva kvinner kunne oppnå i den ellers mannsdominerte brettspillsporten.
    Judit ble den mest suksessfulle av de tre Polgár-søstrene. I dag betraktes hun ikke bare som den beste kvinnelige sjakkspilleren i historien, hun er også blant de aller største sjakkspillerne samlet sett. Hennes profesjonelle karriere begynte allerede da hun var ni år. Og som 15-åring ble hun i 1991 verdens yngste stormester noensinne. Dermed overtok hun rekorden fra den amerikanske legenden Bobby Fischer som var en måned eldre da han ble stormester i 1958.
    Nettopp Bobby Fischers historie skal også ha inspirert skaperne av den rebelske Beth Harmon i «The Queen’s Gambit». Serien portretterer eksempelvis den kalde krigen på 1960-tallet da Bobby Fischer hadde sin storhetstid som opprørsk utfordrer til de overlegne sovjetiske stormestrene.
    Men den kvinnefiendtlige Fischer ville sannsynligvis ikke ha likt å få skildret sitt geni i en kvinneskikkelse. Den gang han satt på sjakktronen, mente han nemlig at kvinner burde holde seg borte fra brettspillet.
    «Alle kvinner er svake. De er dumme sammenlignet med menn, og de burde slett ikke spille sjakk. De er som begynnere, og de taper hver eneste gang de spiller mot en mann», uttalte Fischer på begynnelsen av 1960-tallet.

    «Noen menn nektet å ta meg i hånden»
    Anmelderne har roset «The Queen’s Gambit» for både å være feministisk og for å la de mannlige karakterene i serien fremstå som (like)verdige motstandere. Flere av mennene viser seg til og med som sanne gentlemen, som setter egne ambisjoner til side for å hjelpe Beth Harmon mot verdenstoppen.
    Men de galante mennene er en altfor rosenrød skildring av virkelighetens sjakkverden, mener Judit Polgár. Uansett om man spoler tiden tilbake til Bobby Fischer på 1960-tallet, til hennes eget gjennombrudd på slutten av 1980-tallet, eller ser på nåtiden, så henger mannssjåvinismen som en mørk sky over sjakkbrettet. I likhet med seriens Beth Harmon så nektet Judit Polgár å delta i rene kvinneturneringer. Hun ville kun spille mot de beste, og det var mennene. «Folk ville si: ‘Wow, hun spiller bra til å være jente’. Eller si at jeg vant på grunn av flaks og tilfeldigheter. Noen menn nektet å ta meg i hånden. Andre slo hodet i bordet hvis jeg slo dem», forteller Polgár til Forbes.

    «Menn og kvinner er forskjellige»
    Selv hennes eget forbilde, den russiske stormesteren Garry Kasparov, likte ikke å se en konkurrent av det kvinnelige kjønn stige i gradene. I et intervju med Playboy Magazine i 1989 uttalte Kasparov om den 13 år gamle Judit Polgár:
    «Hun har et fantastisk sjakktalent, men hun er tross alt kvinne. Det handler til syvende og sist om manglene ved den kvinnelige psyke. Ingen kvinne vil kunne holde ut et langt spill», sa han og fortsatte:
    «Sjakk er en kombinasjon av sport, kunst og vitenskap. På alle disse områdene ser du menns overlegenhet. Svaret finnes nok i genene», lød det fra Kasparov.
    Intervjueren ville vite om russeren var klar over at dette var et mannssjåvinistisk syn, og at vestlige kvinner nok ville bli rasende. Til det svarte Kasparov:
    «Ja, men det bekymrer meg ikke. Jeg er sikker på at kvinner er bedre enn menn på mange andre områder. Jeg synes det er feil å sammenligne oss hele tiden, at vi skal være like på alle områder. Menn og kvinner er forskjellige», understreket Kasparov.

    Et galt eller genialt familieeksperiment
    Det hverken Garry Kasparov eller resten av verden visste på det tidspunktet, var at Judit Polgár og hennes søstre skilte seg ut også på et annet punkt. Polgár-søstrene hadde nemlig en spesiell oppvekst.
    Faren László Polgár var en fattig gymnaslærer i 1970-tallets Ungarn. På fritiden bak det kommunistiske jernteppet leste han bøker om psykologi og filosofi, og han ble besatt av tanken på å skape et geni fra bunnen. Han studerte Sokrates, Einstein og Mozarts liv og ble overbevist om at det ikke er noe som heter «naturtalent».
    «Et geni blir ikke født slik, det blir trent og utdannet. Ethvert friskt barn som blir født, er et potensielt geni», uttalte han senere.
    Det var nærliggende å gjøre døtrene til forsøkskaniner. De skulle bevise farens radikale teori og sikre familien rikdom, anerkjennelse og et trygt liv. Han og hans kone Klara begynte derfor med hjemmeundervisning for sine tre barn. Dette til tross for at det førte til trusler om både fengsel og psykiatrisk innleggelse fra de kommunistiske myndighetene, som betrakte individualisme som en forbannelse.

    Som å starte en virksomhet
    Da den eldste datteren Susan en dag viste interesse for sjakk, bestemte faren seg for å la de 64 svart-hvite feltene bli utgangspunktet for genieksperimentet.
    Sjakk var et spill hvor man kunne måle suksessen umiddelbart. Og samtidig hadde sjakken fått sitt internasjonale gjennombrudd under den kalde krigen etter kampen på Reykjavik i 1972, hvor amerikaneren Bobby Fischer hadde slått den sovjetiske verdensmesteren Boris Spassky og dermed brutt Sovjetunionens mangeårige dominans. Det var en sensasjonell nyhet som naturligvis inspirerte familien Polgárs eksentriske overhode.
    I de følgende årene tilbrakte de tre jentene åtte timer om dagen med å spille sjakk, kun avbrutt av 20 minutters pause hvor faren tillot dem å fortelle morsomheter.
    Sett utenfra kunne det se ut som et diktatorisk regime på linje med det ungarske kommunistregimet, og Lászlò Polgár ble siden kalt Dr. Frankenstein i ungarske medier. Men ifølge Judit Polgár ga den harde innsatsen dem en følelse av både glede og fellesskap.
    «Det var som om vi var en oppstartsvirksomhet. Alle var ivrige og visste at vi måtte investere dager og netter for å få prosjektet til å lykkes», forklarer hun senere om sin barndom.

    Revansj mot Kasparov
    På 1990-tallet led Judit Polgár flere bitre nederlag mot overmannen Garry Kasparov, som kalte henne en «sirkusdukke» og fastholdt at kvinnelige sjakkspillere burde holde seg til å føde barn.
    Men i 2002 kom den ultimate revansjen. Med kun 42 trekk slo Judit Polgár den russiske stormesteren på hans egen hjemmebane i Moskva – en scene som også er med i «The Queen’s Gambit». Etter dette måtte Kasparov bite i seg sine sjåvinistiske kommentarer. Offisielt kom imidlertid unnskyldningen først i desember 2017, få uker etter at #metoo-bølgen skyllet over de vestlige samfunnene.
    Ifølge eget utsagn jobber Kasparov nå med å bekjempe sjåvinisme i sjakken. Han bidro dessuten som konsulent ved innspillingen av Netflix-historien. Seriens tydelige misjon er å få flere unge jenter – og gutter – til å bli interessert i det tusen år gamle brettspillet, noe de har lykkes med til fulle.
    Ifølge Netflix ble serien streamet 62 millioner ganger første måneden etter at den ble lagt ut 23. oktober, noe som er ny rekord for strømmetjenesten. Og serien har vært den mest populære i hele 63 land.
    «The Queen’s Gambit» er trolig også medvirkende årsak til en fordobling av googlesøk på ordet sjakk i løpet av høsten, og at søk på «slik spiller man sjakk» nådde sitt høyeste nivå på ti år. På Ebay er etterspørselen etter sjakkbrett nesten tredoblet.

    Da Nigel Short kom til kort
    Judit Polgárs mange seiere på 1990- og 2000-tallet bidro til å minske kjønnsforskjellene, og flere kvinner satset profesjonelt. Men interessen dalte igjen, og da Polgár la opp i 2014, var hun kun én av to kvinner blant verdens 100 beste sjakkspillere.

    Året etter ble den britiske stormesteren Nigel Short spurt om mangelen på kvinnelige sjakkspillere i et intervju med The Guardian, og han begrunnet det med at menn og kvinners hjerner fungerer forskjellig: «Jeg har ikke det minste problem med å innrømme at min kone har større følelsesmessig intelligens enn meg», sa han og utdypet:
    «På den andre siden er hun ikke flau over å spørre meg om å rygge bilen ut av en smal innkjørsel. Det ene er ikke bedre enn det andre, vi har bare forskjellige ferdigheter. Det ville være vidunderlig å se flere jenter spille sjakk, også på et høyere nivå. Men i stedet for å bekymre oss over ulikhet, burde vi kanskje bare akseptere det som et faktum», konstaterte briten.
    Short fikk krass kritikk for sine uttalelser. Flere fremhevet at Judit Polgár i sin karriere hadde slått ham åtte ganger, og kun tapt tre, mens fem endte uavgjort.

    Sjakk kan hjelpe barn
    I dag bebreider ikke Judit Polgár sjåvinismen, men de strukturelle barrierene for kjønnsforskjellen i moderne sjakk. Det er sosioøkonomiske faktorer som mangelen på rollemodeller og treningsfasiliteter som betyr mest, mener hun. Gjennom sitt fond jobber hun nå for å fremme saken i utdanningssystemet og i turneringer for barn, som ikke skiller mellom jenter og gutter.
    «Sjakk kan gi barn mange ulike egenskaper de kan bruke i hverdagen. For å nevne noen, handler det om logisk tenkning, å fatte beslutninger, å ta ansvar, ikke å gi seg og å stå ved konsekvensene av valgene man tar. Sjakk kan bidra til å høyne barns intelligens og gi dem et bedre liv, uansett kjønn», sier hun ifølge Forbes.
    Hennes far Lászlò endte med å skrive flere bøker om sjakk, en av dem med tittelen «Bring Up Genius». På ett tidspunkt uttalte han til og med at han overveide å adoptere et barn fra et utviklingsland for å bevise at i sjakk betyr hudfarge eller etnisitet like lite som kjønn eller gener. Hans kone skal imidlertid ha snakket ham bort fra dette.

    For det omstridte eksperimentet med å gjøre Polgár-søstrene til suksessfulle sjakkgenier hadde allerede vist seg å være en ekte genistrek.

    Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her