Utgave 12 2020

Husk at som abonnent kan du lese magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc. Du får også tilgang til flere tidligere årganger, med søkbart arkiv.

Smakebiter fra utgave 12:

  • Stille revolusjon i kriminalomsorgen.

    MARIE RISNES, frilansjournalist

    Så mye høyere.
    – Jeg har gått på alle programmer her i Halden fengsel og i Oslo fengsel. Sinnemestring, stressmestring, pappa i fengsel, foreldreveiledning, alle de greiene der. Det er bra programmer, men retreaten er så mye høyere. Det kan ikke sammenlignes, sier en innsatt i Halden Fengsel etter å ha vært med på ignatiansk fengselsretreat to ganger.
    – Ignatius var en munk som levde på 1500-tallet, og han utarbeidet et program som han kalte for åndelige øvelser. Det er et program som fokuserer på de eksistensielle spørsmålene i livet og hvor en får veldig god tid til å reflektere over ting, sier fengselsprest i Halden Fengsel, Marit Skartveit.
    Hun har vært med på å arrangere retreater i Halden Fengsel siden 2013 og mener at disse utfyller tilbudet i fengselet på et punkt hvor det ikke finnes så mye annet.
    – For mange er det første gangen de får anledning til å sette seg ned og tenke over sitt eget liv, samtale om det og bare jobbe med seg selv, sier Skartveit.
    Retreaten tar utgangspunkt i temaer hentet fra kristendommen, men Skartveit og de andre som jobber med tilbudet, understreker at temaene likevel er allmennmenneskelige, og at man ikke trenger å ha en kristen tro for å kjenne seg igjen i dem.

    Stillhet.
    Det er første gang i norsk kriminalomsorgshistorie at et tiltak av denne typen er utprøvd. Retreaten går over fire sammenhengende uker hvor de innsatte som har meldt sin interesse og fått plass, blir plassert i en egen avdeling for denne tidsperioden. Her får de hvert sitt rom, hver sin celle. Det er tematiske fellessamlinger, veiledningssamtaler og ellers: stillhet. Ingen mobil, ikke TV, ikke radio – kort sagt, ingen distraksjoner på en hel måned.
    – De kan ha med seg litt litteratur hvis de vil, men i utgangspunktet har de bare en bibel og skrivepapir, forteller Leif Gunnar Engedal, professor emeritus i religionspsykologi ved Menighetsfakultetet.
    Han har forsket på hva fengselsretreater gjør med innsatte og har blant annet gjort intervjuer med de rundt 40 innsatte som så langt har gjennomført retreaten i Halden. Han mener at still-heten og refleksjonsmuligheten kombinert med de hovedområdene det arbeides med, er nøkkelen til at retreaten fungerer så godt som den gjør.
    – Vi er naturtalenter i å flykte og leve på distanse fra vårt eget – og særlig de smertefulle og vanskelige erfaringene i livet. Dette er ikke særegent for innsatte i fengsler, det er en allmennmenneskelig erfaring. Men i retreaten legges det vedvarende vekt både på kjærlighet og godhet og på de tingene som har vært med på å ødelegge i ens livserfaring. Og her kommer du ikke unna. Du må forholde deg til det. Det tror jeg gir helt særegne muligheter når det ledes med klokskap, sier Engedal.

    Vi er alle fanger.
    «Vi er alle fanger av vårt eget sinn» heter det i dokumentarfilmen «Doing time, doing Vipassana». Her får vi innblikk i effekten av en av Indias eldste meditasjonsteknikker slik den ble innført i nordindiske fengsler fra 1970-tallet og utover.
    Vipassana er en meditasjonsmetode som spores tilbake til Buddha og betyr «Å se tingene slik de virkelig er». Metoden læres bort gjennom et tidagers kurs, også her med vei-ledning og ellers i absolutt stillhet. Muligheten for refleksjon og for å bli kjent med det som foregår på innsiden, er en stor endring fra den normale fengselshverdagen.
    «Det forandret folk. Mine innsatte gråt. De hadde oppdaget hva livet faktisk kunne være, de hadde sett seg selv», forteller generalinspektør i Tihar Gail i New Delhi, Kiran Bedi, etter at et massivt kurs ble avholdt der i 1994.
    Tihar er et av de største fengslene i verden med over 10 000 innsatte og var lenge beryktet for vold, korrupsjon og narkotika. Etter det første vipassanakurset i 1994 har fengselet gått videre til å etablere en egen vipassanaavdeling hvor det jevnlig avholdes kurs. Og de har sett en endring hos både innsatte og ansatte.
    «Jeg pleide å synes veldig synd på meg selv for å sitte inne, men nå, etter vipassanakurset, er det nesten sånn at jeg er takknemlig for å ha kommet hit fordi det ga meg muligheten til å være med på dette», sier Tim fra Australia i dokumentarfilmen. Han sitter i Tihar for narkotikabesittelse.

    Skepsis.
    Vipassanakurs som tilbud til innsatte, har med årene spredt seg fra Tihar til flere deler av India og etter hvert også til andre land. Spania, Stor-britannia, Mongolia, Thailand, Taiwan, New Zealand, Mexico og USA er noen av landene hvor det er blitt avholdt vipassanakurs innenfor fengsels-murene. Det har imidlertid ikke vært friksjonsfritt.
    Ron Cavanaugh, leder for rehabilitering i fengselssystemet i Alabama i USA, forteller i dokumentarfilmen «The Dhamma Brothers» om stor skepsis da det skulle holdes kurs i en buddhistisk meditasjonsmetode i høysikkerhetsfengselet W.E. Donaldson i delstaten Alabama, av mange ansett som kristendommens høysete i USA.
    Etter at det første kurset ble avholdt i 2002, ble videre kurs avblåst, og de innsatte som deltok på det første kurset, ble nektet å praktisere metoden de hadde lært fordi flere personer tilknyttet fengselet var redde for at dette var noe som talte imot kristendommen.
    Cavanaugh selv, fengselsbetjentene og andre som hadde vært vitne til den første gjennomføringen, var imidlertid aldri i tvil om effekten av kurset, og etter flere år ble det innført som et fast tilbud.
    I samarbeid med universitetet i Alabama er det blitt gjennomført en femårs studie på effekten av kurset. Funnene var oppsiktsvekkende: De innsatte som hadde gjennomført vipassana, var i større grad i stand til å kontrollere oppførselen sin, de var mindre sinte, mer nærværende og hadde økt emosjonell intelligens.

    Fra hele landet.
    Tilbake i Halden forteller fengselsdirektør Are Høidal at de ser få tilbakefall hos dem som har gjennomført retreat hos dem.
    – Nå har vi holdt på med dette i Halden siden 2013, og det er mange som har vært gjennom det. Av de 16 som er løslatt, går det faktisk bra med alle sammen. Det er vel bare én som har hatt tilbakefall til ny kriminalitet, forteller Høidal.
    En av grunnene til at fengselsdirektøren var villig til å prøve ut fengselsretreat som et tilbud for sine innsatte, var de gode tilbakemeldingene og resultatene de så ved Kumla-anstalten i Sverige, hvor de hadde en helårs, dedikert retreatavdeling kalt «Klosteret».
    – På grunn av plassmangel ble den dessverre midlertidig nedlagt, men de håper å få den åpnet igjen, forteller Høidal.
    Så langt har cirka 40 innsatte fått muligheten til å være med på retreat i Halden, men en helårsavdeling etter svensk modell er nå målet, og fengselsprest Marit Skartveit forteller at de ønsker å skape et fagmiljø i Halden for denne måten å jobbe på.
    – Vi vil at det skal sendes innsatte fra hele landet til Halden for å være med på retreaten her, sier hun.

    Et nytt liv?
    – Den grunnleggende tematiske rytmen i retreaten er at ditt liv har uendelig verdi, og for det andre at mye har gått i stykker, mye har gått galt. Det tjener til det gode å vedstå seg det som har gått i stykker, å øve seg på å si det som det er, ikke flykte unna eller skylde på andre. Det tredje er hvordan forsoning og et nytt liv kan bli en realitet. Hvilke muligheter har jeg? Hva kan jeg henge håpet på? sier professor Leif Gunnar Engedal.
    Fengselsprest Marit Skartveit forteller at retreaten for mange er blitt et utgangspunkt for å begynne å reparere relasjoner.
    Noen har oppsøkt forliksrådet i etterkant av retreaten for å få muligheten til å møte dem som har vært utsatt for deres kriminelle handlinger, ofrene i saken eller familiene til ofrene.
    – Hvis det viser seg at dette virkelig kan skape varig endring – om bare så mange som halvparten får orden på livet sitt igjen – så ville utrolig mye være vunnet, både for den det gjelder og for samfunnet, sier Engedal.
    Fengselsdirektør Høidal mener en videreføring og eventuell utvidelse av et slikt program vil være god samfunnsøkonomi. Han understreker likevel at retreaten bare kan anses som et første steg på veien.
    – Det er mange brikker som må på plass for å lykkes. De innsatte må ha bolig, de må ha jobb, de må klare å håndtere eventuelle rusproblemer. En kan ikke si at det er retreatens fulle og hele ære, men det vi ser, er at de som har gjennomført retreaten, blir veldig motiverte til å ta tak i livet sitt. De føler vel at de har fått en slags tilgivelse for det de har gjort, sier Høidal.
    – De har tatt et oppgjør med fortiden sin og er klare for å rette blikket fremover.

    Foto: HEIKO JUNGE/NTB

  • Lakrisetilstand.

    ANETTE SKONSENG, frilansjournalist

    Gull av gråstein. «Lakrisplanten, som i sitt hjemland Syria anses som både pest og plage, blir i andre land ansett som en verdifull urt.» Dette skrev forfatter og fotograf John D. Whiting i en artikkel publisert i tidsskriftet Scientific American 31. januar 1914.
    I Syria dyrket man ikke lakris. Her vokste den vilt. Problemet var bare at den vokste vilt i så stort omfang at den gjorde mye mer skade enn nytte. Fordi den i tillegg spredte seg fort, erobret den bokstavelig talt all mark, samtidig som den opprinnelige vegetasjonen i området døde ut.
    Da Syria til sin store, gledelige overraskelse oppdaget at andre land, deriblant USA, elsket planten de selv hatet, skjønte syrerne at de satt på en gullgruve. Foredlingsprosessen fra gråstein til gull var imidlertid lang og omfattende, men det fikk folk i arbeid og ga mynt i lønningsposen.
    Lakrisrot skulle snart bli Syrias fremste eksportvare til USA.

    Roten til alt godt.
    Lakrisplanten er flerårig, trenger mye sol, og trives best i dyp og fuktig, nesten dampende, varm jord.
    Etter to–tre år kan de meterlange røttene graves opp. I Whitings hundre år gamle artikkel står det at man ventet med høstingen til regntiden startet i oktober. Regnet fuktet og myknet den knusktørre bakken slik at den ble mulig å grave i.
    Det var de innfødte som fikk den skitne og tunge gravejobben. De hadde ikke moderne graveutstyr, men brukte helt enkle trestokker. Så ble røttene børstet rene, deretter buntet sammen og lastet på esler eller kameler, som fraktet dem videre til nærmeste innsamlingsstasjon: enten Antiokia (i dag Antakya i Tyrkia), Bagdad, Aleppo eller Damaskus. Her ble lakrisrøttene veid, og de innfødte fikk en kvittering som viste hvor mange kilo man hadde levert fra seg. Egne lakrisrot-kasserere forflyttet seg på hesteryggen mellom innsamlingsstasjonene, samlet inn kvitteringene og betalte samtidig ut lønn etter fast kilopris.
    Det var ikke plass til den enorme mengden innlevert lakrisrot ved innsamlingsstasjonene, derfor fantes det flere mindre depoter der man stablet og lagret røttene i digre hauger. Hvert av disse depotene hadde sin egen vaktmann som holdt orden og så til at ingenting ble stjålet. Han passet også på at røttene ikke ble for varme eller mugnet mens de lå til tørk gjennom vinteren og våren.
    Haugene lå oppå et lag småstein slik at regnvannet kunne passere fritt, først mellom lakrisrøttene og deretter ned mellom steinene. Fra februar til juni snudde man med jevne mellomrom alle stablene opp ned. Det var tidkrevende og kostbart, men helt nødvendig for å unngå overoppheting og mugg.
    Når sommeren kom, var lakrisrøttene blitt tørre og fine og klare for neste del av reisen mot den amerikanske drømmen.

    Mitt ørkenskip er lastet med.
    Det var beduiner fra den syriske byen Hama som fikk jobben med å frakte lakrisrøttene fra depotene ved Aleppo og Antiokia til havnebyen Alexandretta (i dag Iskenderun i Tyrkia). For å ha råd til å kjøpe seg kameler – de trengte mange – fikk beduinene forskuttert store summer. De var kjent for å være trofaste og pålitelige, så oppdragsgiverne hadde ingen betenkeligheter med å vise dem den tilliten.
    Lakrisrøttene ble pakket i store sekker og festet som kløv; to sekker på hver kamel. Før de la ut på den omtrent 15 mil lange vandringen gjennom ørkenen, ble sekkene veid. For beduinene hadde lakrisroten i seg selv null verdi, så de ville aldri funnet på å stjele av lasten. Derimot, for at det ikke skulle bli for fristende å snike til seg noen tørre røtter som de kunne lage bål av underveis, ble sekkene kontrollveid også ved ankomst i Alexandretta.
    På denne tiden hadde beduinene nærmest monopol på frakt av blant annet lakrisrot gjennom ørkenen, så de visste å ta seg betalt for jobben: I 1888 kostet det for eksempel fem ganger mer å frakte lakrisrot de seks små milene fra Antiokia til Alexandretta enn det kostet å frakte samme mengde lakrisrot med skip fra Alexandretta til New York.

    Lønnet lokalbefolkningen.
    Ved havnen i Alexandretta lå en diger hydraulikkpresse (vanndamp), som trykket sammen lakrisrøttene i passe store baller, før man surret jernstropper rundt. De kompakte lakrisballene ble deretter oppbevart i lagerbygningen frem til de ble lastet om bord på skipene.
    Ifølge Whitings artikkel fra 1914 samlet og eksporterte Aleppo-distriktet alene i gjennomsnitt 8000 tonn tørket lakrisrot til USA hvert eneste år. I tillegg sendte Bagdad 6000 tonn, Antiokia 4000 tonn og Damaskus 500 tonn.
    For denne relativt fattige regionen ble lakrishandelen en velsignelse. Den sysselsatte hundrevis av innfødte, og sørget for at penger strømmet inn i landet i stedet for ut.
    I 1922 eksporterte Syria varer til USA for til sammen 661 322 dollar (i 1922-valuta). Av dette utgjorde lakrisrot hele 520 604 dollar, pistasjnøtter 80 934 dollar og ull 51 301 dollar. Alle andre eksportvarer til USA utgjorde til sammen 8483 dollar.
    Europa importerte også lakrisrot fra Syria, men kun en helt ubetydelig andel sammenlignet med USA.

    Foto: MATSON COLLECTION/LIBRARY OF CONGRESS/WIKICOMMONS

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her