Utgave 9 2020

Husk at som abonnent kan du lese magasinet digitalt på nettbrett, smarttelefon og pc.

Smakebiter fra utgave 9:

  • Når kvinnene våkner.

    JANNE STIGEN DRANGSHOLT forfatter, litteraturviter og professor i engelsk litteratur ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger

    Fra vondt til verre under korona.
    På den felles arbeidsplanen som kalles FNs bærekraftsmål, handler det femte om å avskaffe alle former for vold mot alle jenter og kvinner både i offentlig og privat sfære, noe som inkluderer menneskehandel, seksuell utnytting og andre former for utnytting. Dette er alle enige i. Samtidig noterer FN at det ikke er mulig å bekjempe problemet ordentlig fordi det ikke gjøres «nok med grunnproblemene for ulikhet mellom kjønn».
    Dette er dessverre blitt særlig tydelig etter at koronapandemien festet taket på oss. Da samfunnet stengte ned i midten av mars, var det mange som ropte varsku. Noen pekte på at det fantes barn som kanskje ikke hadde det så godt hjemme, og som nå ikke ville få avbrekk fra den vanskelige hjemmesituasjonen. Andre pekte på at også kvinner nå kunne oppleve økt mishandling av å oppholde seg mer i hjemmet.
    Rapporter tyder på at begge disse bekymringsmeldingene var godt fundert og dessverre viste seg å slå til. Samfunnets bestrebelser på å redde massene fra korona, har sannsynligvis ført til at utsatte grupper fikk det enda vanskeligere, og over hele verden har man særlig sett en radikal økning av overgrep og mishandling av kvinner i hjemmet.
    Den engelske avisen The Guardian meldte tidlig at i Hubei-provinsen, hvor viruset spredte seg aller først, fikk politiet inn mer enn tre ganger så mange henvendelser som gjaldt hjemlig vold, og i Brasil så man en økning på mellom 40 og 50 prosent. I Tyrkia, som allerede sliter med utstrakt vold mot kvinner, er situasjonen blitt så alvorlig at man har dannet gruppen We Will Stop Femicide, som ble kjent via SoMe-plattformer etter at 27 år gamle Pinar Gültekin ble drept av ekskjæresten sin tidligere i sommer.
    Over hele verden la kvinner ut et svart-hvitt bilde av seg selv med hashtagen #challengeaccepted, for å øke oppmerksomheten og engasjementet rundt å stoppe vold mot kvinner – både i Tyrkia og i verden for øvrig.
    Og det kan jammen trengs. Alt tyder nemlig på at volden mot kvinner øker, samtidig som kvinner fortsetter å bagatellisere eller lar være å rapportere om vold i nære relasjoner. Hvorfor?

    Giftige fortellinger.
    Ofte forklares denne strategien ved å vise til forklaringsmodellene som kommer fra henholdsvis kvinner og menn, og som kort sagt går ut på at alle skylder på henne.
    Kvinnen sier at hun provoserte, og mannen sier at han blir provosert. Dette er klassisk, og noe vi allerede vet.
    Det vi imidlertid ikke vet, er hvorfor det er så lett for alle å skylde på kvinnen? Hva er det som ligger under og gjør det så enkelt for alle å peke i én retning? Er dette rett og slett noe gutter og jenter er blitt fortalt?
    Faktisk er det ting som kan tyde på nettopp det. Et stort problem man først nylig har begynt å legge merke til, er at deler av kulturen fra en tidlig alder instruerer jenter i å tolke vold, overgrep eller såkalt toxic behaviour som noe helt annet. De lærer seg rett og slett å feiltolke det.
    I sine memoarer «Being Lolita» (2020) forklarer forfatter Alisson Wood hvordan hun som syttenåring innledet et forhold til en engelsk-lærer etter at han først fortalte hvor talentfull hun var, og deretter ga henne Vladimir Nabokovs roman «Lolita» i gave med beskjed om at det var en «nydelig fortelling om kjærlighet».
    Etter hvert som forholdet ble mer og mer destruktivt, ble Wood imidlertid tvunget til å gå gjennom både sin egen fortelling og «Lolita» på nytt, og det var først da hun innså at romanen slett ikke handler om kjærlighet, men om makt, misbruk og vold.
    Og det er dette Wood ønsker å ta tak i. For til tross for at Nabokovs verk altså viser en eldre mann som kidnapper og voldtar en ung jente, blir «lolita» som konsept fremdeles brukt i betydningen «ung fristerinne» – uten at noen på nevneverdig vis har tatt tak i ironien i dette.
    Helt frem til nå. For i sin bok peker Wood på at «Lolita» bare er én av en lang rekke såkalte «giftige fortellinger» – toxic narratives – som gir et løgnaktig og skadelig bilde av hvordan et kjærlighetsforhold skal se ut, og som brukes aktivt av kulturen til å få jenter til å godta en type giftig oppførsel som normal.
    Og hvis man går samtidskulturen litt nærmere etter i sømmene, finner vi lett en god del eksempler på nettopp dette: E.L. James’ bestselgende trilogi «Fifty Shades» (2011) fikk mange kvinner til gå med på det paradoksale premisset at det skulle finnes frihet i å underlegge seg mannen hundre prosent, mens Stephenie Meyers Twilight-serie (2005–2008) på mange måter satte standarden for romantisk oppførsel for en hel generasjon tenåringer på begynnelsen av 2000-tallet.
    Kjærlighetsaffæren mellom Bella og Edward i Meyers serie ble hyllet som en av de mest romantiske fortellingene i vårt århundre, og den «evige kjærligheten» som preger forholdet, er den store drivkraften i serien som helhet.
    Men hva slags kjærlighet og hva slags romantikk er det egentlig vi presenteres for her? Svaret er: En litt problematisk en. For det første er Edwards tiltrekning av Bella primært basert på et behov for å drepe henne, og gjennom hele første bind av serien må han ta i bruk all sin selvkontroll for å la være å gjøre nettopp dette.
    For det andre driver han gjennom hele boken en utstrakt stalker-virksomhet og overvåker huset hennes fra bilen, i tillegg til at han bryter seg inn på rommet hennes for å betrakte henne mens hun sover. Alt dette er selvsagt for å «beskytte henne».
    Problemet er bare at Edwards’ oppførsel mot Bella ifølge nettstedet io9 oppfyller alle kriteriene som USAs National Domestic Violence Hotline bruker for å definere et voldelig forhold – et forhold hvor kvinnen bør komme seg så langt unna som hun bare kan, men som midtstrømskulturen altså beskriver som «romantisk».
    I Meyers nyeste Twilight-bok er situasjonen ikke noe bedre siden første utgivelse i serien for nesten 20 år siden. I «Midnight Sun» (2020) presenteres vi nemlig for Edwards perspektiv på fortellingen vi ble servert i «Twilight» (2005), og får høre om hvor opphisset han blir av å tenke på hvor «skjør» og «forvirret» Bella er, samtidig som han forklarer hvordan han på snedig vis oljer vindushaspen sånn at hun ikke skal våkne når han klatrer inn om natten.
    Dette er altså det som i 2020 omtales som «en episk kjærlighetsaffære».

    Snakk om det.
    Det vi ser her er altså at både kvinner og menn i stor grad er blitt – og fortsatt blir – feilinformert om hva som er positiv, og hva som er negativ oppførsel. Problemet er at det gjør det vanskelig for begge parter i et forhold både å formulere, erkjenne og gjenkjenne hva som er vold og hva som ikke er det.
    Så hvor skal vi begynne?
    Et godt sted er nok en gang fortellingen – den fortellingen som ikke normaliserer, men som rett og slett forklarer hva som ikke er normalt. Hva som ikke er greit. Hva man ikke skal finne seg i. Et godt eksempel på dette er BBC-serien «I May Destroy You» (2020), hvor vi møter Twitter-stjerne og forfatter Arabella Essiedu (Michaela Coel) som opplever ulike former for overgrep – alt fra voldtekt til svik og giftige forhold.
    Men i serien, som i det virkelige liv, er det ikke alltid Arabella klarer å kjenne igjen det hun opplever som overgrep. Det er ikke alltid hun skjønner hva det er hun har opplevd og hvorfor det får henne til å føle seg «trøtt», som hun sier, som for eksempel når hun blir utsatt for såkalt «stealthing», som innebærer at en mann uten samtykke tar av kondomet under samleie.
    The Guardian rapporterer at en undersøkelse utført av en helseklinikk i Melbourne, Australia, viste at 32 prosent av de spurte kvinnene hadde opplevd dette, og at 19 prosent av mennene erkjente at de hadde gjort det. Ved videre oppfølging viste det seg at kvinnene syntes det var krenkende, mens menn ikke oppfattet det slik.
    I serien «I May Destroy You» ender Arabella opp med å fortsette å være sammen med han som gjør dette mot henne, Zain, fordi han ler det vekk. Når han ler, så er det vel greit? Men tilskueren sitter igjen med en sterk opplevelse av at dette ikke er greit.
    Serien har da også som mål nettopp å vise frem og problematisere både de grå områdene for hva som er akseptabel oppførsel og ikke – men også å sette et tydelig faresignal ved de områdene som er svarte. Den vil gå gjennom og vise frem alt det kvinner gjennom mange år er blitt oppfordret til å le vekk, normalisere eller fortrenge, og tvinge oss til å kjenne på hva slags oppførsel vi er komfortable med – og ikke.
    På denne måten fungerer «I May Destroy You» nesten som en bruksanvisning på hva som er greit, samtidig som den også fungerer til å informere kvinner om de problematiske holdningene samfunnet har til vold mot kvinner – i form av for eksempel å bagatellisere problematisk oppførsel.
    Og denne serien har selskap av flere. Et annet forum hvor det i løpet av det siste året er tatt opp og problematisert ulike aspekter ved såkalte toxic relationships, er appen Tiktok. I mediene presenteres denne appen gjerne som «en kreativ plattform hvor barn og unge lager danse- og musikkvideoer», men dette er en grov forenkling.
    For mange unge er Tiktok blitt en av de viktigste kildene til politisk kjennskap og nyhetsformidling, sammen med informasjon om nye trender, tanker og – ikke minst – innsikt. Og mye av det innholdet som spres på Tiktok for øyeblikket, er nettopp informasjon og realitetsorientering rettet mot unge jenter rundt hva som er greit, hva som ikke er greit og hva som er toxic behaviour.
    For eksempel inneholder appen tips om hvordan man skal oppføre seg i et forhold eller hva slags strategier du kan bruke hvis du får uønsket oppmerksomhet rettet mot deg på gaten.
    Og slike tendenser i kulturen er håpefulle. De er signaler om at såkalt wokeness, det vil si å ha oppmerksomheten rettet mot pågående rasistiske og usosiale tendenser i samfunnet, også har nådd dysfunksjonelle og destruktive forhold mellom kvinner og menn, som i så mange år er blitt tidd ihjel eller forskjønnet. Sånn skal det ikke være lenger.

    Kvinnene har våknet.

     Foto: Yasin AKGUL, AFP/NTB SCANPIX

     

  • Digital skreddersøm i wi-fi-kiosker.

    SOFI LUNDIN, frilansjournalist

    Nakivale, Uganda.
    En labyrint av støvete veier leder vei til et indre gårdsrom med graffiti på veggene og en bygning laget av gamle glassflasker. Ved lokalet til organisasjonen Opportunigee sitter noen kvinner med målebånd rundt halsen og nettbrett på fanget. Lærer Augustin Rusagara snakker om et nytt klesdesign, mens studentene følger med på nettbrett og lager tegninger på papir.
    Feza Madu er en av et tyvetall unge kvinner her som tar kurs i skreddersøm.
    – Vi bruker Youtube for å få ideer og skape nye modeller. Med kunnskapen kan jeg skape meg et levebrød her, sier Madu.
    Vi er i flyktningbosetningen Nakivale i sørvestre Uganda. Her har organisasjonen Hello World i samarbeid med det nasjonale teleselskapet Roke Telkom bygget åtte digitale wi-fi-sentre, såkalte «Hello Hubs», der barn og voksne kan studere, kommunisere og gjøre research.
    Enkelte steder er wi-fi-senteret formet som en kuppel, og andre steder består huben av værbestandige nettbrett festet til en vegg et sted i lokalsamfunnet. De solcelledrevne utdanningssentrene i miniformat har gratis wi-fi-tilgang, og hit kommer barn for å lære ved hjelp av de ferdiginstallerte kunnskapsappene. Her kan ungdommer og voksne gjøre research til jobb og studier.

    Flyktet etter overfall og drap.
    Madu kom som flyktning fra Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) i 2015.
    – Det var natt da noen ukjente personer tok seg inn i hjemmet vårt. De voldtok moren min, drepte min bestemor og skjøt min far. Vi søkte tilflukt hos en god venn av faren min, men soldatene fant oss igjen, og til slutt måtte vi forlate landet, sier Madu.
    Hun gikk flere mil til fots sammen med moren og de fem søsknene over grensen til nabolandet Uganda.
    Minnene fra flukten har satt dype spor, og hun sliter psykisk etter krigen på grunn av det grusomme hun har opplevd.
    – Jeg har levd med konflikter i store deler av mitt liv. I Uganda er det fred, men som flyktning begynte en ny kamp. Med mangel på både mat, vann og medisiner måtte moren min prostituere seg for å hjelpe familien, sier Madu.

    Skredderkollektiv.
    Hun viser vei gjennom Nakivale frem til et rom der hun og 25 andre kvinner har skapt et fellesskap der de designer klær. Den hamrende lyden fra symaskiner fyller det 8 kvadratmeter store rommet der fargerike plagg henger på en steinvegg.
    Som Madu, har de fleste her flyktet fra konflikter og uro i Ugandas naboland, og er blitt klesdesignere via Youtube.
    Mwaminis historie minner om den Madu forteller om. Hun flyktet også fra tortur og forfølgelse i DR Kongo. De harde kampene skilte henne fra foreldrene, og hun og søsteren tok seg til Uganda på egen hånd. Hun vet fortsatt ikke om foreldrene er i live, og hverdagen i Nakivale byr på mange utfordringer.
    – Det er ikke bare mangel på mat og vann som er problemet her. Vi mangler sosial integrering, og det finnes ingen jobber, sier Mwamini.
    Da Hello World åpnet der hun bor, begynte hun på nettbrettundervisningen i skreddersøm.
    – Jeg elsker å sy fordi jeg vet at kunnskapen kan gjøre meg til en selvstendig kvinne, sier hun.

    Teknologi vs. tradisjonell utdanning.
    Nakivale, som ble etablert i 1958, er en av Ugandas eldste flyktningbosetninger. Det eldste området her ser mer ut som en liten by enn en flyktningleir. Bo-setningen huser rundt 132 000 mennesker fra DR Kongo, Burundi, Eritrea, Somalia og Sør-Sudan.
    En times kjøretur med bil fra Nakivales «Base Camp» ligger området Rohoko. Grunnskolen her har vanligvis over 1700 studenter, men siden koronakrisen stengte skoler på landsbasis i mars, står lokalene tomme. Det er bare skolens Hello Hub som er åpen.
    – Flesteparten av familiene her har hverken strøm, telefon, radio eller TV hjemme. Her kan folk lade sine telefoner gratis, kommunisere med venner og familie og tilegne seg kunnskap innen ulike områder, sier lærer Douglas Arinaitwe.
    Tusiime Jackson (15) åpner en matematikk-app på et av nettbrettene som henger på veggen. Han har vært her ofte under nedstengningen, og det digitale rommet er hans favorittplass på skolen. Som de fleste barna her, hadde han aldri brukt nettet før skolen fikk en Hello Hub.
    – Jeg bruker Google for å lære om ting som jeg ikke lærer i klasserommet. Min drøm er å bli lærer og komme tilbake til denne skolen og undervise barna, sier Jackson.
    Prossy Tukesiga åpner et kart over Uganda og peker på landegrenser, Victoriasjøen og Nilen. Hun er lærer på skolen og bruker internett i både undervisningen og for å tilegne seg egen kunnskap.
    – Skolens undervisningsmateriell er ikke detaljert nok, og bøkene mangler ofte bilder. Det digitale rommet hjelper meg i min egen research for å bli en bedre lærer. Jeg kommer ofte hit med barna når jeg trenger bilder og annet materiell for å kunne forklare et tema på en bedre måte, sier Tukesiga.
    Wi-fi-kiosken på denne skolen, liksom alle andre steder, er åpne for alle. De er særlig viktige for de av barna som ikke kan gå på skolen.
    – Ett av fem barn står utenfor skolesystemet på verdensbasis, og vi har 69 millioner for få lærere for å nå de globale utdanningsmålene. Den ideelle løsningen på undervisningsunderskuddet ville selvsagt vært bra skoler og lærere i hver landsby, men det er umulig å oppfylle. Det er helt tydelig at vi trenger et nytt paradigme, og svaret er teknologi og samfunnsstyrt engasjement, sier grunnlegger av Hello World, Katrin McMillan.

    «Hole in the Wall».
    Inspirasjonen til å bygge wi-fi-kiosker i utviklingsland fikk hun av den indiske professoren i utdanningsteknologi, Sugata Mitra. I 1999 monterte han en datamaskin i en vegg i en slum i New Delhi. Så forlot han stedet. Det tok ikke lang tid før barn begynte å undersøke datamaskinen og koblet seg til internett. Eksperimentet «Hole in the Wall» demonstrerte at barn har evnen til å lære uten formell undervisning.
    – Jeg vil bevise hvordan vi med teknologi og samfunnsstyrt utvikling kan lukke utdanningsgapet. Fattigdom bestemmer ofte en persons fremtid. Det ville jeg gjøre noe med. Ved å gi de mest marginaliserte barna i verden tilgang til en utdanning, gir vi dem verktøyene for å forme sin egen fremtid, sier McMillan.
    Tidenes første «Hello Hub» ble bygget i Suleja i Nigeria for syv år siden. Så kom internett til fjellene i Nepal og til områder i Uganda der folk flest står uten nettilgang. Samfunnsengasjement og lokalt eierskap er en viktig byggestein i prosjektet.
    – Det ville vært både enklere og billigere å bygge alle wi-fi-kioskene på forhånd, men den metoden ville undergravd den kulturelle kapitalen i samfunnet. Det er lokalbefolkningen som vet hva de vil og hva de trenger. Selvsagt skal de bygge og forvalte sin egen «Hello Hub», med hjelp av veiledning fra vårt lokale team, sier McMillan.

    Verden er på nett.
    Milliarder av mennesker på verdensbasis er i dag på internett, som er blitt kjernen i det moderne informasjonssamfunnet. 59 prosent av verdens innbyggere har tilgang til internett, og Nord-Europa leder statistikken med 95 prosent internettilgang i befolkningen, ifølge flere kilder, deriblant nettstedet statista.com.
    På det afrikanske kontinentet er internettdekningen 39 prosent, og i Afrika Sør for Sahara er mobilbruk mer utbredt enn strøm. Mens bare halvparten av befolkningen har strøm, har 747 millioner mennesker (75 prosent av befolkningen, red.anm.) en SIM-tilkobling, ifølge en fersk undersøkelse fra foreningen for verdens mobiloperatører – GSMA.
    I Uganda er internettdekningen rundt 40 prosent, men for mange er den elektroniske verden fortsatt ukjent. Internett er dyrt, og for mange koster 500 MB data mer enn en dagslønn.

    Ungdommer blir entreprenører.
    Digitale innovasjoner skapes i et rasende tempo i Afrika. Den raske utviklingen kommer delvis av den lave gjennomsnittsalderen, som er rundt 19,7 år på det afrikanske kontinentet, ifølge nettstedet Worldometer. Uganda har verdens nest yngste befolkning, etter Niger, med 48 prosent under 15 år.
    I et hjørne av Nakivale ligger organisasjonen Unleashed. Her driver Joel Mafigi opplæring i entreprenørskap for flyktninger mellom 18 og 30 år. Da Mafigi, som opprinnelig er fra DR Kongo, kom til Nakivale i 2014, hopet problemene seg opp.
    – Arbeidsledighet er den største ut-fordringen her. Ungdommer lever des-truktive liv, og mangel på arbeid leder til fattigdom, alkoholisme, vold og prostitusjon, sier Mafigi.
    I gårdsrommet til organisasjonen hans står en «Hello Hub» der ungdommer får utvikle sine egne prosjekter, og herfra har mange ideer blitt til entreprenør-virksomheter. I Nakivale i dag finner vi blant annet helsejuicen Miracle Juice som angivelig hjelper røykere å rense brystet for slim. Bedriften Go Soapy har utviklet en såpe laget på geitemelk, og gir jobber til folk med fysiske handikapp.
    Passion Baraka (21) har entreprenørskap i blodet. Allerede som 13-åring begynte han å eksperimentere med ulike naturprodukter i hjemmet i Nord-Kivu i DR Kongo. For to år siden ble han en del av fellesskapet på Unleashed og begynte å gjøre research på hvordan man frem-stiller et naturlig myggmiddel.
    Han åpner en boks med et vaselin-lignende innhold som lukter friskt av kokos og lavendel.
    – Så snart produktet er kvalitetsmerket, begynner vi med produksjon og salg. Jeg håper på fremgang, og i fremtiden drømmer jeg om å hjelpe andre ungdommer til entreprenørskap og bedre liv, sier Baraka.

    – Et overveldende prosjekt.
    Katrin McMillan har store mål for sin «baby» Hello World, og hun er overbevist om at teknologi og internettbasert utdanning er fremtidens klasserom.
    – Utdanning er en rettighet for alle barn uansett hvor de er født, og jeg ønsker å bevise at vi kan lukke utdanningsgapet med teknologi og samfunnsstyrt utvikling, sier hun.
    For hver «Hello Hub» som bygges, får rundt 1000 barn og voksne tilgang til alternativ utdanning. Men å være nyskapende og bringe internett til verdens mest marginaliserte samfunn, byr på mange tekniske og kulturelle utfordringer.
    – Det har vært tøft. Jeg hadde kanskje aldri begitt meg ut på denne reisen om jeg visste hvor vanskelig det skulle bli. Samtidig var jeg fullt klar over at det ikke finnes noen rask løsning for å lukke utdanningsgapet. Jeg må si at jeg er glad at jeg ikke visste da hva jeg vet nå, sier McMillan.

    Tilbake i skredderstuen jobber Feza og venninnen Mwamini med noen nye klesdesign. De har fortsatt lang vei å gå før de klarer å livnære seg på skreddersøm, men hver time på nettbrettet hos lærer Augustin fører dem nærmere målet.

    – Dette er mer enn en jobb, det er min største lidenskap. Den digitale undervisningen har ført meg nærmere drømmen om å bli en anerkjent klesdesigner, sier Madu.

    Foto: SOFI LUNDIN

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her