Utgave 5 2020

Økende oppslutning om antifeminisme inspirert av 1950-tallet.

Smakebiter fra utgave 5:

  • Mytologien rundt «Ondskapens hotell».

    KJETIL JOHANSEN, frilansjournalist

    Forsinket anerkjennelse. «Ondskapens hotell», eller «The Shining», hadde premiere 23. mai 1980, i et begrenset antall amerikanske kinosaler. Men publikumsreaksjonen var såpass god at den ble tilgodesett med bred lansering allerede måneden etter. 40 år senere er Stanley Kubricks svært egenrådige filmatisering av Stephen Kings bestselger trygt plassert i den filmhistoriske kanon.
    I 1980 var imidlertid mottagelsen i den amerikanske pressen heller lunken. Mange kritikere oppfattet Kubricks første forsøk i grøssersjangeren som unødig lang, dramaturgisk seig og distansert.
    Men i likhet med hans forrige film, «Barry Lyndon» (1975), skulle også «Ondskapens hotell» gjennomgå en revurdering hvor retrospektive analyser fremhevet dens sterke sider. De første bidragene kom allerede midt på 1980-tallet, og den forsinkede anerkjennelsen var et etablert faktum lenge før Det amerikanske filminstituttet plasserte den høyt i flere kategorier på sine «100 Years»-lister i 2001.
    Parodier og teorier. På dette tidspunktet var det allerede åpenbart at Kubricks grøsser hadde satt solide spor etter seg i populærkulturen. Så tidlig som i 1994 parodierte animasjonsserien «The Simpsons» filmen, i episoden «The Shinning». Parodiering er ofte en god pekepinn på høy kulturell status. «Alle» har jo sett «Ondskapens hotell» og kan gjenkjenne dens visuelle særtrekk og nøkkelscener.
    Et annet tegn på filmens posisjon er det nesten hyperaktive teoritilfanget den har inspirert. Trangen til å analysere verket i jakt på oversette sammenhenger og skjulte budskap er utbredt. Denne formen for teoribygging kan oppfattes som en form for faglig fan-litteratur, og gjelder for flere filmklassikere, men de færreste kan konkurrere med Kubricks film i omfang og variasjon. Teoriene spenner fra det temmelig plausible og rasjonelt begrunnede, til ideer som er heller langt ute (men fortsatt underholdende).
    Vi skal ta for oss noen av disse teoriene – som forsøker å forklare hva «Ondskapens hotell» egentlig handler om – punktvis. Og det er mye som gjør filmen fristende å analysere.

    #1: Stimulerende paradokser.
    Mye av den lunkne førstehåndsreaksjonen fra kritikerne skyldtes at filmen sviktet som spøkelseshistorie. Gjenferdene fremstår bare unntaksvis som aktivt truende, og visjonene som åpenbarer seg for Danny, minner mest om løsrevne metaforutkast (tenk på heisen fylt med blod). Det ligger rett og slett et tykt lag av abstraksjon over de overnaturlige elementene. Eller som den viktige birollefiguren Halloran sier til Danny: «De er akkurat som bilder i en bok. De er ikke ekte.»
    Men det er nettopp i denne tvetydige abstraksjonen vi finner filmens fascinasjonskraft. Grepet inviterer til tolkninger og diskusjoner.
    Flere næranalyser påpeker for eksempel at hver gang Jack ser eller snakker med et av gjenferdene, er det et speil (eller en speillignende flate) til stede i scenen. Er dette et hint om at møtet med gjenferdene foregår i hans eget sinn?
    Det er slike elementer som får kritikeren James Berardinelli til først å avfeie filmen som spøkelsesfortelling, for deretter å lovprise den som en mesterlig iscenesettelse av eskalerende galskap.
    Denne allegoriske tolkningen får likevel ikke stå uimotsagt, og spissformuleres i et motargument som spør: «Men hvem er det da som låser opp døren til lageret hvor Jack holdes fanget?»
    «Ondskapens hotell» klarer altså ikke å være konsistent. Men Kubrick leker seg med ulike former for fordoblingsmotiver og dobbeltgjengeridentiteter, og legger inn surrealistiske detaljer (for eksempel mannen i bjørnekostymet). Vi henvises til et uoversiktlig miljø.
    Et av filmens visuelle hovedmotiver er labyrinten: Ved siden av hotellet ligger det et labyrintisk hage-anlegg. Inne på hotellet finnes en modell av samme anlegg. I tillegg kan hotellkorridorene minne om en labyrint, med labyrintmønstret gulvteppe.
    De strengt logiske blant oss vil si at handlingen «ikke henger på greip», heller ikke som metafor. Men paradoksene styrker filmens fascinasjonskraft. Det store motivtilfanget forsterker inntrykket av at det finnes flere mysterier i denne filmen. Spørsmålene krever forklaringsforsøk. Dermed stimuleres teoribyggingen.

    #2: Maskulinitet i krise.
    «Ondskapens hotell» er et kulturprodukt av 1970-tallet. Romanen kom ut i 1977. Det innebærer blant annet tematiske impulser fra feministbølgen og oppgjøret med den tradisjonelle mannsrollen.
    Filmens familiekonstellasjon knaker i sammenføyningene, og går siden i total oppløsning. Dette utløses av Jacks mørke sider, som gradvis overvelder ham, spesielt etter at han har knyttet kontakt med hotellets (mannlige) gjenferd. Særlig avgjørende er samtalene han fører med Grady, som ansporer ham til å finne en voldelig løsning på sine frustrasjoner.
    En helt sentral replikkveksling, hvor de diskuterer Danny, lyder slik:
    Jack: «Han er en sta gutt.»
    Grady: «Det er han, Mr. Torrance. En svært sta gutt. En heller slem gutt, om jeg kan få si det, sir.»
    Jack: «Det er moren hans. Hun, øh, blander seg inn.»
    Grady: «Kanskje de trenger å irettesettes, om du tillater meg å si det. Kanskje enda litt mer.»
    I dramaet om Jacks sjel er det én faktor som gis langt større plass i romanen enn i filmen, og det er alkoholmisbruket. For Stephen King er dette et svært viktig poeng, siden han selv er tørrlagt misbruker. I flere av bøkene hans tematiseres disse problemene – ofte ved at en alkoholisert farsfigur dør. Selvkritikken er åpenbar.

    #3: Tekst kontra bilder.
    Kings kritikk av Kubricks filmatisering er et kapittel for seg, som vi ikke har plass til å komme inn på her. Men striden mellom forfatter og filmregissør blir et symbol for konfliktlinjen den neste teorien dveler ved: Kampen mellom en tradisjon tuftet på tekst og en kultur orientert rundt visuelle inntrykk.
    Jack er en mann av Ordet. Han er forfatter og uttrykker seg i tekst. Han er også gitt replikker som understreker dette aspektet ved ham:
    Som i samtalen med spøkelses-bartenderen Lloyd:
    Lloyd: «Kvinner – du kan ikke leve med dem, du kan ikke leve uten dem.»
    Jack: «Kloke ord, Lloyd. Kloke ord.»
    Eller i krangelen med Wendy, da hun ønsker å forlate hotellet, hvor Jack argumenterer med at han har signert en kontrakt (altså et tekstdokument) som forplikter ham til å bli værende. Han har gitt arbeidsgiveren sitt ord.
    De overnaturlige innslagene manifesterer seg derimot i visuelle inntrykk, som forandrer forfatterspiren. Jack mister gradvis interessen for å skrive. Alle timene ved skrivemaskinen produserer bare én eneste setning («All work and no play makes Jack a dull boy.») som tvangsmessig repeteres side opp og side ned.
    Etter at psykosen setter inn, forfaller språket hans ytterligere. Da han hugger seg gjennom døren inn til den vettskremte Wendy, bruker han en kjent frase fra et TV-show (et visuelt medium): «Here’s Johnny!» (Replikken var improvisert fra Nicholsons side.) Og under den avsluttende jakten på Danny er Jack blitt redusert til en brølende og gryntende figur. Ordets mann har mistet språkevnen.
    I kontrast til faren er Danny bedre rustet til å takle visjonene. Han er vokst opp med påtrengende bilder.
    Dette blir antydet allerede tidlig i filmen, mens familien kjører gjennom fjellene og samtalen dreier inn på skjebnen til Donner-følget, som snødde inne i 1846–47 og måtte spise de døde. Wendy misliker temaet, men Danny svarer beroligende: «Ikke vær urolig, mamma. Jeg vet alt om kannibalisme. Jeg så det på TV.»

    #4: Folkemord og måneferder?
    Men slike avgrensede tolkninger er ikke nok for alle. Enkelte analyser saumfarer filmen på jakt etter hemmelige budskap gjemt i symboler og koder. Dokumentarfilmen «Room 237» (2012) presenterer noen av de mer kreative teoriene.
    Ifølge journalisten Bill Blakemore handler «Ondskapens hotell» i realiteten om folkemordet på indianerne. Bevismaterialet hans omfatter opplysningen om at hotellet ble bygget på en indiansk gravplass, og at det er en indianer på logoen til bakepulveret i hotellkjøkkenet. I tillegg blør Halloran ihjel på et teppe med indianermotiv, og Jack refererer til «den hvite manns byrde» i en av samtalene med Lloyd.
    Filmhistorikeren Geoffrey Cocks mener filmens skjulte budskap kan knyttes til et annet folkemord: holocaust. Han begrunner dette på en langt mer abstrakt måte enn Blakemore, og viser til bruken av musikalske innslag og (mulige) litterære referanser som indirekte tematiserer nazismen. Blant de mer konkrete bevisene er det faktum at Jacks skrivemaskin er tyskprodusert.
    For øvrig går tallet 42 igjen: På genseren til Danny og i TV-sendingen av filmen «Summer of ’42». Dette er en henvisning til Wannsee-konferansen i 1942, hvor jødeutryddelsene ble planlagt, mener Cocks. Han har iallfall rett i at Kubrick planla en film om holocaust («Aryan Papers»), som aldri ble realisert.
    Regissøren Jay Weidner knytter andre tall til et helt annet kodet budskap: «Ondskapens hotell» er egentlig Kubricks «tilståelse» av at han iscenesatte månelandingen på oppdrag fra amerikanske myndigheter. Poenget er altså å bekrefte en kjent konspirasjonsteori. Ifølge denne tolkningen henviser romnummeret 237 til middelavstanden mellom Jorden og Månen (oppgitt til 237 000 miles, i realiteten er den 238 855 miles). Dessuten har Danny en genser med motiv av romsonden som landet på Månen.
    Og hvis du ser på de tre første bokstavene i «All work and no play …», så ligner det på A11 – altså Apollo 11.
    Leken er morsom. Men det kan være greit å huske på én ting:
    Ikke alle finner veien ut av labyrinten igjen.

    Foto: SUNSET BOULEVARD/CORBIS VIA GETTY IMAGES

  • Mannen som lærte oss å vaske hendene.

    LASSE SKYTT, frilansjournalist

    Livsviktig budskap. Året er 1846, og på sin 28. fødselsdag blir den medisinutdannede Ignaz Philipp Semmelweis ansatt som legeassistent ved Allgemeines Krankenhaus i Wien. Det var en tid preget av sykdom, kaos og overfylte sykehus i Europa, men det skulle ikke gå lenge før den ungarskfødte Semmelweis begynte å spre et enkelt, men livsviktig budskap. Et budskap på bare tre ord, som for enhver sykehusansatt i dag burde være en selvfølge – og som under den pågående koronakrisen igjen er blitt nødvendig å minne verdens borgere om: «Vask hendene dine!»
    På samme måte som det i disse dager krever en skikkelig innsats å få alle overbevist om at noe så enkelt som å holde sine hender rene, rent faktisk kan redde liv, så kjempet Semmelweis allerede den gang mot skråsikre og mistroiske kolleger på sykehuset i Østerrikes hovedstad.
    Hans banebrytende teori sprang ut av de observasjonene han gjorde seg som nyansatt legeassistent på den ene av sykehusets to fødeavdelinger. Her bemerket Semmelweis en overveldende forskjell i dødeligheten på de to avdelingene. På første obstetriske* avdeling hvor Semmelweis selv var tilknyttet, ble kvinner fra det øvre samfunnslag innlagt for å føde. Av den grunn ble de sett til av sykehusets høyt utdannede mannlige leger. På annen obstetrisk avdeling var det derimot unge jordmødre som tok seg av fødslene, for her var det de lutfattige kvinnene fra Wiens lavere sosiale klasser som lå.
    Men stikk i strid med hva man skulle tro, var det på legenes fødeavdeling og ikke hos jordmødrene at antall dødsfall var høye. Mer enn hver tiende kvinne på første avdeling døde kort tid etter fødselen av en mystisk sykdom kalt barselfeber, mens det kun gjaldt 2 prosent av kvinnene på jordmødrenes avdeling.

    Urene hender.
    Den unge Semmelweis satte seg fore å oppklare mysteriet. Skyldtes det de ulike posisjonene de fødende kvinnene lå i på de to avdelingene? Kanskje var det forlegenheten over å bli undersøkt av en mannlig lege? Eller kunne det være prestenes daglige ringing med en illevarslende sakramentsklokke på fødegangen som påvirket kvinnene psykisk og brakte dem i en form for dødelig sjokktilstand? Ingen av delene hadde noen betydning konkluderte Semmelweis etter å ha undersøkt sine første hypoteser.
    I løpet av sine første måneder på Allgemeines Krankenhaus ble den 28-årige legeassistenten nærmest besatt av å finne en logisk forklaring, og han tok det svært tungt at så mange kvinner døde av usikre ulogiske årsaker.
    «Det gjorde meg så trist at livet skulle være så meningsløst», som en melankolsk Semmelweis senere skrev i sine erindringer.
    Men våren 1847 fikk Ignaz Semmelweis endelig et gjennombrudd i sin søken etter svar. Hans gode venn og kollega, legen Jakob Kolletschka, døde plutselig av en infeksjon etter å ha kuttet seg i fingeren med en skalpell. Uhellet var skjedd under obduksjonen av en av de døde kvinnene som hadde ligget på første obstetriske avdeling. Og til Semmelweis’ store forbløffelse viste den påfølgende obduksjonen av Kolletschka tydelige likheter med sykdommen kvinnen hadde dødd av, nemlig barselfeber.
    Semmelweis foreslo straks at det måtte være en forbindelse mellom barselfeber og det «likstoff» som han kalte de ikke nærmere definerte partiklene som var å finne på liket.
    På daværende tidspunkt visste hverken Semmelweis eller hans kolleger hva bakterier var – mikrobiologien fikk først sitt gjennombrudd flere tiår senere. Men Semmelweis fant ut at hans legekolleger nærmest bar disse urene partiklene på sine hender når de forlot obduksjonsrommet og gikk direkte over til fødeavdelingen for å undersøke de gravide kvinnene. Det var disse – urenhetene – som forårsaket barselfeberen. Jordmødrene derimot var aldri i kontakt med lik på obduksjonsstuen, og det forklarte ifølge Semmelweis hvorfor det var en mye lavere dødelighet på deres avdeling.
    Han innførte dermed en politikk om å bruke en kloroppløsning til å rense hendene med mellom obduksjonsarbeidet og oppgavene oppe på fødeavdelingene.
    «Vask hendene deres», sa den unge legen igjen og igjen til sine eldre kolleger, og allerede etter få uker om våren 1847 kunne man se effekten av håndhygienen i sykehusets statistikker. Dødeligheten var nå stort sett lik på de to avdelingene. Takket være Semmelweis og hans enkle budskap overlevde nesten alle mødrene nå fødslene på Allgemeines Krankenhaus – rik som fattig.

    Over grensen.
    Her skulle man kanskje tro at en så skjellsettende innsikt ville bane veien for en drømmekarriere for den unge legen. Nå skulle vel budskapet bare spres til resten av verden?
    Men dessverre, her tar historien om Ignaz Semmeweis en sørgelig retning. Det forteller en amerikansk professor i filosofi, Dana Tulodziecki fra Purdue University i delstaten Indiana. Hun har i årevis beskjeftiget seg med å undersøke nyansene i fortellingen om den ungarske legen.
    «Selv om hans budskap på kort tid fikk dødstallet på legenes fødeavdeling til å falle drastisk, så hadde Semmelweis beveget seg inn på et farlig territorium. Legestanden i Wien var mildt sagt ikke begeistret for at Semmelweis antydet at deres normale arbeidsmåter var uhygieniske, og at de skulle ha vært skyld i de mange dødsfallene på avdelingen. Budskapet ble tatt ille opp av mange av hans legekolleger», sier Tulodziecki.
    Semmelweis møtte motstand av flere grunner. Hans hypotese om at det kun var én årsak – at det eneste som betød noe var renslighet – virket ganske ekstrem på det tidspunktet. At han heller aldri ga noen medisinsk forklaring på den overførte smitten, hjalp heller ikke hans sak.
    «Legene var skeptiske til hans ubeskjedne budskap. Det var der stridighetene oppsto», forteller den amerikanske professoren.
    Sammenstøtet mellom legestanden i Wien og den ungarske einstøingen kom til uttrykk på flere måter i de følgende årene. I vid utstrekning ble han ignorert, hånet og latterliggjort. Og da konflikten mellom nabolandene Østerrike og Ungarn blusset opp i revolusjonsåret 1848, kom Semmelweis for alvor i klem. Han deltok ikke selv i opprøret mot den østerrikske overmakten, men det gjorde noen av hans brødre, og som stolt ungarer ble det antatt at Semmelweis hadde sympati med opprørsbevegelsen.
    Hans overordnede på sykehuset i Wien, den konservative østerrikeren Johann Klein, følte seg urolig over ungarernes uavhengighetskamp, og han mistet tilliten til Ignaz Semmelweis. Så da ungarerens lisens på sykehuset skulle forlenges året etter, begrenset Klein den bitre Semmelweis til fremover kun å kunne undervise studenter – og han fikk ikke håndtere nybakte mødre eller obduksjoner. I vrede over beslutningen forlot Semmelweis Østerrike og flyttet til Ungarn uten å ta farvel.
    «Jeg reiste fordi jeg ikke kunne tåle flere frustrasjoner over Wiens medisinske etablissement», skrev han i sine erindringer et tiår senere.

    Semmelweis-effekten.
    Tilbake i sitt fedreland krysset Ignaz Semmelweis den nyinnviede hengebroen over elven Donau og bosatte seg i bydelen Pest. Her fikk han jobb på en fødeklinikk ved det lille Szént Rokus Hospital, hvor kvinner døde av barselfeber i hopetall. Han innførte straks sin praksis med god håndhygiene med stor suksess, og i løpet av hans seks år ved klinikken mistet kun åtte av 933 nybakte mødre livet.
    Men bitterheten hadde bitt seg fast i Semmelweis. I årevis hadde han sendt åpne brev rundt i Europa for å gjøre fødsels-leger og kirurger oppmerksomme på viktigheten av håndhygiene, men hans ideer ble enten avvist eller ignorert. Kun noen få av hans studenter tok til seg budskapet om å vaske hendene, og da han etter en lang stund ga ut en medisinsk bok om emnet i 1861, var den mer vidløftig enn velskrevet, forklarer Dana Tulodziecki. «Semmelweis var en urokkelig og svært dogmatisk person. Han burde ha vært i stand til å argumentere bedre for sin sak den gang.»
    Ifølge den amerikanske professoren er det grunnen til at Semmelweis aldri ble akseptert for sin teori mens han levde. Sommeren 1865 hadde hans raseri gjort ham så skjør at han ble innlagt på mentalsykehus. Han døde kort tid etter av en blodforgiftning, bare 47 år gammel.
    Ettertiden har heldigvis hyllet Ignaz Semmelweis for hans bidrag til legevitenskapen. Han var bare forut for sin tid. Fra 1860-tallet og fremover bygde franske Louis Pasteur og britiske Joseph Lister videre på ungarerens teori. I 1938 vant kortfilmen «That mothers might live» en Oscar og utropte Semmelweis til «mødrenes frelser». Og Semmelweis-effekten er blitt en metafor for tendensen til å avvise ny vitenskap hvis den strider imot de etablerte normer.
    «Historien og vitenskapen har rettferdiggjort hans arbeid. I dag vet vi at Semmelweis hadde rett», lød det i fjor i en tale fra Verdens helseorganisasjons (WHO) generalsekretær Tedros Adhanom Ghebreyesus.
    Hjemme i sitt fedreland er Semmelweis blitt en av de nasjonale helter som barn lærer navnet på på skolen og aldri glemmer. Naturligvis er legeuniversitetet i Budapest oppkalt etter ham, og det samme er flere av landets sykehus.
    «Han er nummer én for oss», sier den ungarske narkoselegen Ágota Nóra Kazup, som er tilknyttet et sykehus i det østlig Ungarn.
    «Den 1. juli (Semmelweis’ fødselsdag, red.anm.) er en nasjonal helligdag i Ungarn, hvor vi hvert år anerkjenner arbeidet som leger, sykepleiere og andre i helsesektoren utfører», sier Kazup. Hun uttrykker et håp om at koronakrisen er over når vi kommer til Semmelweis’ fødselsdag, så hele verdens helsepersonale kan bli hyllet for sin innsats.
    Spør man professor Tulodziecki hva Semmelweis har betydd for den medisinske verdenshistorie, er hun ikke i tvil. Semmelweis er en moderne helt med en skjebnesvanger fortelling vi alle bør kjenne – også selv om han ofte stjeler oppmerksomheten fra andre som i hans samtid også advarte mot konsekvensene av dårlig håndhygiene.
    «Forhåpentlig kan historien om Semmelweis få enda flere til å vaske hendene sine. Det er like viktig i dag som det var i 1800-tallets Europa», avslutter Dana Tulodziecki.

    Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO 

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her