Utgave 11 2019

I Europa vender mange store pattedyr og fugler tilbake – med menneskets hjelp og bedre regulering av jakt, fiske og miljøfiendtlige utslipp. «Rewilding» – gjeninnføring av forsvunne dyrearter til en restaurert natur – begynner å revitalisere villmark mange steder. Men temaet er ikke ukontroversielt.

Smakebiter fra utgave 11:

  • Jutens comeback.

    JENNY GUSTAFSSON, frilansjournalist

    Dhaka, Bangladesh. Den gjennomsiktige posen er tynn og smidig – noe tykkere en den som er vanlig i butikken, men akkurat like lett. Den har to håndtak og plass til kanskje ett kilo appelsiner eller to. Men der slutter likhetene med plastposene. Denne posen er hverken laget av prosessert olje eller naturgass, men av jute.
    – Jutens fiber er svært sterke og sterkere enn stål til noen bruksområder, selv om ingen tror meg når jeg sider det, sier Mubarak Ahmed Khan fra Bangladeshs hovedstad Dhaka, som er mannen som har utviklet denne posen. Som forsker har han jobbet med jute siden 1990-tallet, og de siste årene med å få frem alternativer til plast.
    – Det var eufori da vi lyktes med posen. Vi hadde lenge forsøkt å få frem de riktige egenskapene, slik at juten kan erstatte plast.
    Posen har han kalt sonali, ‘gylne’ på bengali, som et hint til det gullskimmeret som utmerker jute av god kvalitet. Den består av 100 prosent jute, eller vekstens modifiserte cellulose for å være nøyaktig, som utvinnes av plantens fibre.
    – Jeg jobbet med andre materialer tidligere, men så tenkte jeg: Jeg forsker på dette og kommer fra Bangladesh, da burde jeg heller ta i bruk vår egen jute, sier Khan.

    Varmt og vått. På andre siden av grensen som skiller Bangladesh fra India, i en gammel fabrikkbygning i Kolkata, står en mann kledd i det bengalske lange lendekledet lungi. Lyset som finner veien gjennom et vindu, lyser opp halve rommet som er flere meter under taket. Med raske bevegelser vikler han knippet av tykke gyllengrå fibre til lange nøster og kaster dem så i en raskt voksende haug på en tralle på gulvet.
    Mannen er en av flere hundre personer som arbeider her, i en av Indias eldste jutefabrikker like ved elven Hooglys bredd. Det er i dette området – i Bengal som strekker seg over hele Bangladesh og inn i den østlige delen av India – at verdens jute-industri er konsentrert.
    Den seige juteplanten trives aller best på steder som dette: varme og fuktige elvelandskaper, med lange, regnfylte monsuner.
    Med hjelp fra en kollega dytter mannen den enorme jutehaugen inn i fabrikklokalet, der tunge maskiner spinner fibrene til lange tråder, og siden vever dem til sekker og grove stoffer. Over alt – på gulvet og på de høylytte maskinene, og i håret på de ansatte – ligger et tynt lag av støv, som en bekreftelse på fabrikkens produksjon. Ikke mye er forandret av teknologien siden tiden da Bengal var under britisk kolonistyre og jute var en av de viktigste avlingene i imperiet.

    Fra fortid til fremtiden. – Jute har alltid vært en naturlig del av livet her, sier Lata Bajoria som eier fabrikken. Hun står i hagen sin like over veien utenfor fabrikken, en vei som er trafikkert fra morgen til kveld av tunge lastebiler.
    Hagen ble i sin tid anlagt av kolonieierne av jutefabrikken. Bajoria har imidlertid byttet ut den tidligere strengt britiske beplantningen med palmer, kryddervekster fra ulike deler av verden og boliger til sine dyr: en ku, skilpadder, høner og slanger.
    Det er ikke så lenge siden hun tok steget inn i juteverdenen: Ti år for å være nøyaktig, da hennes mann, Arun Bajoria, døde. Han var blitt kjent som en av Indias rikeste «jutebaroner», og kontrollerte en fjerdedel av landets produksjon.
    – Ingen visste hvem som skulle ta over da han døde. Og de hadde minst av alt ventet at det skulle bli meg, jeg hadde aldri engang satt min fot i fabrikken. Men jeg bestemte meg bare for å gjøre det, sier Bajoria.
    Hun tar opp en vekst som er plantet i en krukke, med en hyssing av jute knyttet rundt stammen: – Se her hvordan vi kan bruke jute, i stedet for å binde opp plantene med plast!
    Selv om Bajoria er en konvensjonell juteprodusent, med en produksjon som først og fremst går i andres fotspor, har hun noe til felles med Khan i Dhaka: En ambisjon om å ta juten inn i fremtiden.
    – Hvor jeg enn går, så tar jeg med meg noe av jute, slik at andre skal bli inspirert og bruke det mer, sier hun. Foruten designede poser og nett, lager Bajoria juteprodukter i samarbeid med organisasjonen Apne Aap som støtter kvinner som har vært ofre for trafficking og seksuell vold.

    Nye bruksområder. Men det største potensialet for jute ligger i det personer som Khan gjør, ved å bruke den på helt nye måter. I en stor hvitmalt bygning i en annen del av Kolkata ligger forskningsinstituttet for hele den indiske juteindustrien. Uma Sankar Sarma som leder forskningen, viser prototyper på store vannsisterner der 20 prosent av plasten er byttet ut med jute, og et sanitetsbind laget av plantens fibre.
    – Vanligvis er bind laget av fibre som fremstilles fra treverk, men dette er smartere, for jute er jo fibre allerede fra starten. Vi bytter også ut plast i andre produkter, som bord, stoler og dører, sier han.
    – Det fine med jute, sier miljøeksperten Diti Mookherjee, er at den er mer holdbar enn mange andre råvarer. Den vokser raskt opp igjen etter at den høstes, og så vokser den i samspill med andre vekster og fører næring tilbake til jorden.
    Utfordringen er å utvikle produkter som for alvor kan utfordre plast: – Det er vanskelig. Plast er så enkelt og billig at mindre butikker og selskaper helt enkelt ikke har råd til å bruke noe annet.
    Det kanskje største problemet med vårt globale forbruk av plast, er at så lite gjenvinnes. FN beregner at kun 9 prosent av all plast som noensinne er produsert, 9 milliarder tonn, er blitt gjenvunnet. Resten er brent, ligger på søppelfyllinger eller ute i naturen.
    Til sammenligning med i Vesten så er livsstilen både i India og i Bangladesh langt mer sparsommelig når det gjelder ressursene: landene produserer mindre plast og annet søppel enn de fleste andre, i gjennomsnitt 0,45 kilo pr. person daglig, sammenlignet med Norges 2,8 kilo.
    Den som handler bananer i Dhaka, bærer dem hjem i en tråd, og teselgere på gaten bruker kopper av glass som vaskes etter hver kunde. Mye av Kolkatas gatemat serveres på tallerkener av metall eller de tradisjonelle bananbladene – selv om plasten stadig oftere er i ferd med å ta over.
    – Ting forandrer seg. Tidligere brukte alle i Bengal poser av jute for å bære hjem varene sine, men i dag har plast tatt over, sier miljøjournalist Abu Bakar Siddique.

    Miljøvennlig alternativ. Det er nettopp dette Khan og andre forskere forsøker å finne en løsning på: å stoppe den raske spredningen av plast.
    Alternativer laget av sukker, mais og potet er utviklet ulike steder i verden, men også disse kan ha skadelige effekter. FNs klimaforsker Jaqueline McGlade har kalt bioplast for en «falsk løsning», ettersom den bidrar til drivhuseffekten og ofte ikke brytes ned under 50 grader.
    – Men våre juteposer har ikke dette problemet. De løses opp etter fem minutter i vann og brytes ned på noen måneder i naturen, sier Khan.
    Khan som er ansatt av Bangladeshs statlige atomenergiorgan, har ingen problemer med å få støtte fra offentlig hold til sine juteprosjekter, og landets statsminister Sheikh Hasina har stilt deg bak dem. Problemet er å få tak i riktige maskiner.
    – Vi kan ikke produsere posene i stor skala ennå. Vi forsøker å utvikle våre egne maskiner nå for å kunne gjøre dette, sier han.
    Dessuten, om juteproduksjonen skal ekspandere på en bærekraftig måte, så må det skje en forbedring for dem som arbeider i industrien. Ansatte både ved Bajorias og i andre fabrikker i regionen lever under ekstremt enkle forhold og utsettes daglig for ulidelig høye støynivåer, støv og monotone arbeidsoppgaver.
    – Jeg skulle ønske det var bedre. Som det ser ut i dag, vil ikke ungdommen komme og jobbe her, sier Pradip Battecharyya som jobber ved fabrikken i Kolkata.
    Han går ut gjennom en port på baksiden, der overvokste togskinner fører ned til elven Hoogly. I jutens storhetstid lå industrien tett på begge sider av elvebredden, og båter kom med jute fra plantasjer langt unna.
    I dag skjer frakten med lastebiler og handelen langs elven har avtatt. Viltvoksende gress vokser ned mot elvebredden, og et krokete tre strekker sine grener utover vannet. 

    Industrien er som en relikvie fra fortiden, men fremtidspotensialet for den hurtigvoksende, motstandskraftige juten er stor. Om ikke annet så fordi vi ganske enkelt er nødt til å finne bedre alternativer til plast.

    Foto: JENNY GUSTAFSSON

  • I symbiose med tomater – fremtidens miljøsmarte oppdrettsfisk?

    JOHN PALM, frilansjournalist og MALIN PALM, frilansfotograf

    Härnösand, Norrland, Sverige. Solen skinner på glasstaket, det er rundt 25 grader varmt, og luftfuktigheten er høy i det nybygde drivhuset. Fra de små lukene i de små pappboksene som er satt pent på rad, surrer humler ut og inn, opptatt med å pollinere blomstene på de høye tomatplantene som slynger seg oppover. I et betydelig svalere rom like ved siden av, svømmer et tusentall fisk av lak-searten regnbueørret rundt i ti store bassenger. Det er tilsynelatende to vidt forskjellige verdener, men her lever fisken og tomatplantene i symbiose.
    Forklaringen er enkel: Vannet som fiskene lever i, pumpes inn til tomatplantene som tar opp energien fra næringsstoffene i fiskebæsjen. Samtidig renses vannet når det renner gjennom bedene tomatplantene vokser i. I de såkalte biosengene lever bakterier som bryter ned ammoniumet som er skadelig for fiskene, men som dannes av deres gjeller og avføring. Det rensede vannet føres siden tilbake til fiskebassengene.
    Det eneste man må tilføre er fiskefôr og vann tilsvarende det plantene har suget opp.
    Oppdrettsmetoden kalles akvaponi. I tusenvis av år er den benyttet av mennesker – først og fremst i Asia og hovedsakelig utendørs. Entreprenørene bak dette 7000 kvadratmeter store anlegget i et industriområde i Härnösand i sørlige Norrland har en sterk tro på metoden: At den i en omformet og modernisert innendørsversjon skal bli fremtidens urbane oppdrettsmetode.
    – Vi ser oss som et teknologiselskap som utvikler ideer. Virksomheten i Sverige skal bli et eksempel på hvor lønnsomme og bra disse oppdrettssystemene er. Vår globale spredning kommer til å handle om å selge våre systemer og vår kunnskap, sier Hugo Wikström, en av grunnleggerne av selskapet Peckas Naturodlingar.

    Trå start. Men for å kunne fortelle om selskapet må deres historie deles i to. Den ene delen har funnet sted de siste tre årene: storskala oppdrett med moderne teknologi og 2000 aksjeeiere som har investert for at selskapet skal ekspandere med et seks ganger så stort anlegg i nærheten av noen av Sveriges største byer. Den andre delen av historien, som begynte lenge før dette, handler om Pecka Nygård, en ensom mann og hans iherdige arbeid. En stor del av sitt yrkesliv viet han til tradisjonelt fiskeoppdrett i merder i havet. Nå har 81-åringen brukt mer enn 20 år på å bevise at akvaponi er en velfungerende og mer miljøvennlig form for oppdrett.
    – Om du oppdretter et tonn fisk på land, får du nok næring til ti tonn grønnsaker. Å spyle ut alt det i havet er rent sløseri, sier Pecka Nygård.
    Han fikk visselig EU-støtte til byggematerialer og deltok i forskningsprosjekter. Men til tross for sitt iherdige arbeid begynte han å tvile på at gjennombruddet noensinne ville komme.
    – Jeg fikk ikke gehør. Folk hadde vanskelig for å tro at det her skulle gå. Men jeg visste at systemet fungerte, ellers hadde jeg jo ikke holdt på med dette i 22 år, sier han.
    Den skjeggete 81-åringen rister på hodet. Han sitter nå på et kontor med aircondition ved et nybygget drivhus og er deleier i et ekspanderende selskap som bygger sin virksomhet tuftet utelukkende på hans ideer. Til tross for dette sitter frustrasjonen igjen fra alle de årene da folk så på metoden hans med skepsis.
    Det er fem år siden Hugo Wikström og hans kompanjonger «fant» Pecka Nygård. Det var i siste liten.
    – Han gikk rundt med kubeinet og hadde begynt å demontere anlegget sitt. Han var oppgitt, syntes at han var gammel og ferdig med alt, sier Hugo Wikström.
    Den første tanken var å starte et økonomisk samarbeid, mest for å forvalte den unike avlingen. Men da Wikström, som fra før var en miljøinteressert IT-entreprenør, begynte å gjøre økonomiske beregninger, forsto han at det var mulig å gjøre dette lønnsomt, bare det ble gjort stort nok.

    Mulig takket være bevisste forbrukere. I 2019 har Peckas Naturodlingar levert sine første fisker til restauranter. Det er et relativt dyrt produkt for en kokk å kjøpe inn. «Premium», sier Hugo Wikström. Selv tomatene, som har vært i handelen under ett år, er et dyrt produkt og koster mellom 160 og 200 kroner kiloen.
    – Det er den sterke trenden med bevisste konsumenter som gjør dette mulig. Folk trigges av at det er kortreist, svenskprodusert og bedre smak. Vi beregner at 15–20 prosent av konsumentene vil og kan betale for slikt, sier Hugo Wikström.
    Den høye prisen for akvaponi-oppdrettet fisk vil bestå, i alle fall om man skal tro Anders Kiessling, professor i akvakultur ved Sveriges landbruksuniversitet (SLU).
    – Det kommer til å endre seg noe ettersom teknologien blir mer utbredt og utvikles, og da vil det kunne spre seg nedover i inntektsgruppene. Men dette kommer fremdeles til å være produkter av det dyrere slaget, sier Kiessling. Han tror akvaponi kommer til å vokse fremover. I Sverige er det allerede i gang gjennom Peckas Naturodlingar, og i Norge spår han en fremtid med en fremvekst av akvaponianlegg i urbane miljøer.
    Men det store spørsmålet blir da: Er akvaponi løsningen på oppdrettsnæringens utfordringer?
    – Nja, det er en nisje. Det er en av flere typer fiskeoppdrett, men det vil aldri kunne komme opp i de volumene vi spiser i dag, sier Anders Kiessling.
    Ifølge ham spises det bare i Sverige mer enn 200 000 tonn fisk hvert år. Man kan sammenligne dette tallet med tallene til Peckas Naturodlingar som etter en ekspansjon hvor kapasiteten seksdobles, trolig vil kunne produsere rundt 400 tonn fisk som igjen gir næring til over 3000 tonn tomater.
    – Da forstår du hvilken mengde tomater vi må spise for å nå opp til disse mengdene fisk, sier Kiessling.
    Fremfor alt tror han akvaponi-oppdrett kommer til å bli en katalysator for resten av bransjen.
    – At det finnes de som viser at det går an å bruke kretsløpsmetoder – det kommer til å føre til et påtrykk fra konsumentene på dem som oppdretter i havet, med krav om å utvikle teknologien. Men den kommer til å se helt annerledes ut enn akvaponi.

    Stadig utvikling. En ting er i alle fall sikkert: Fremskrittene innen akvaponi og såkalte resirkulerende akvatiske systemer (RAS), en annen landbasert metode, går stadig fremover. Når det gjelder sistnevnte, handler den bærekraftige utviklingen om å lykkes med å fange opp de næringsstoffene som ellers går tapt.
    Anders Kiessling kjenner for eksempel til RAS-anlegg i Sverige der vannet fra tusenvis av tonn oppdrettsfisk skal gi næring til alger som i sin tur blir biobrensel som brukes til utvinning av silisium til kretskort.
    Også fôrspørsmålet er viktig. I Peckas og Hugos anlegg er fôreffektiviteten høyere enn i sjøoppdrett, hvor store mengder skylles ut i åpent hav. Her gir ett kilo tørrfôr 1,2 kilo fisk og drøye ti kilo tomater. 20 prosent av fôret består av fiskemel fra brisling, en sildefisk som fiskes i Østersjøen, og som renses for giftige dioksiner. Den vegetabilske delen er for det meste soya.
    Men Anders Kiessling på SLU tror på enda bedre løsninger i fremtiden. Han deltar selv i prosjekter der restprodukter fra mat- og skogindustrien brukes for å ale frem insekter og mikrober som skal kunne erstatte soyaen og deler av fiskemelet i fôret, et arbeid som pågår i samarbeid med partnere i Norge.
    Det handler også om å få nyttiggjort næringssaltene (fra fiskens ekskrementer), mener han. De gir en gjødslingseffekt i vannmassene som kan føre til redusert vannkvalitet og miljøtilstand. I Sverige bidrar slike utslipp til gjengroingen av Østersjøen, mens det i oppdrettstette norske fjorder fører til nedslamming av sjøbunnen, som får følger for livet i dypet. Samtidig er fosfor, som brukes i matproduksjon og er blitt en mangelvare globalt, en bestanddel i næringssaltene. Dersom fiskeslammet hadde blitt samlet opp, kunne man utnyttet dette fosforet. Kiessling er opptatt av at produksjon av fiskefôr ikke konkurrerer med areal eller innsatsfaktorer som brukes til dyrking av menneskemat.

    Frisk som en akvaponi-fisk. Tilbake i drivhuset i Härnösand er Hugo Wikström fornøyd med å drive en virksomhet som, ifølge hans egne ord, lever i pakt med naturen.
    – Vi får en rekke ting på kjøpet. I løpet av 22 år har vi aldri hatt en sykdom på våre fisker. Unntaket var den første leveransen da anlegget var nytt. Da hadde ikke biosengene kommet i gang, men nå når de er eldre, tar de hånd om skadelige virus og bakterier, på samme måte som det fungerer i naturen. Pecka hadde biosenger som var aktive i 15–20 år, og de ble bare bedre og bedre med tiden, sier han.
    Pecka Nygård selv er fornøyd med at hans ideer endelig har kommet til nytte – selv om han mener at det som skjer nå, burde skjedd for ti år siden. Da hadde anlegg som det i Härnösand allerede vært spredt over hele Sverige, mener han.
    Men likevel er han ikke ferdig. Til tross for all oppmerksomheten omkring fiskeoppdrett, så er Peckas Naturodling i dag først og fremst en tomatprodusent. Det vil 81-åringen endre på.
    – Jeg skisserer på et nytt system, en akvaponi der proporsjonene endres så det blir mer fisk i forhold til antall tomater. Vi har søkt om penger til en forstudie. Går den gjennom, bygger vi et testsystem med en gang, sier han.

    Foto: MALIN PALM

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her