Utgave 10 2019

Statlige etater opererer med helt ulike geografiske inndelinger, noe som gjør samarbeidet vanskeligere. Politikerne tar til orde for reformer, men de sees ikke i sammenheng. Det gjør Norge dårlig rustet for de store problemene, ifølge forvaltningseksperter.

Smakebiter fra utgave 10:

  • Ekstremskrekk i verdensrommet.

    EBBA SKARLAND
    Frilansskribent

    Potente ingredienser.
    Det var manusforfatter Dan O’Bannon, som ved hjelp av Ridley Scott og den sveitsiske kunstneren H.R. Giger, ville lage en skrekkfilm i verdensrommet. O’Bannon vokste opp ganske isolert i Midtvesten i USA på 1950-tallet, og var kulturelt utsultet på det han selv skulle utvikle en besettelse for: mystikk, skrekk, det ukjente og utenomjordiske.
    Men der 1960-tallet og mye av 1970-tallet serverte sanitære fremstillinger av ferder i rommet – det var rent og pent, flunkende nytt og futuristisk (som i «2001: En romodyssé») – ville O’Bannon og de visuelle kunstnerne bak «Alien» lage en realistisk film. De lot store deler av filmens romskip «Nostromo» være grått og mørkt, og kvelte de fleste romantiserte forventninger til fremtiden. Skuespillerne var eldre enn det som var vanlig i skrekkfilmer på den tiden, for de skulle først og fremst portrettere vanlige, arbeidende amerikanere, eller «truckers in space», som Dan O’Bannon selv kalte dem.
    Det var kanskje her den tidløse kvaliteten ved «Alien» ble til: I smeltepunktet mellom det rene og nye, det skitne og brukte, det kjente og det ukjente. «Alien» lånte elementer fra et mangfold av filmer, bøker og tegneserier, men ble likevel noe nytt. Filmen hadde futurismen til «2001: En romodyssé», men med skjønnhetsfeil. Den lånte av estetikken til «Star Wars», men erstattet et fantasifullt plott med umiskjennelig realisme som aldri viker fra filmens dynamikk.
    Romskipet «Nostromo» blir riktignok angrepet og infiltrert av en dødelig utenomjordisk skapning, men (nær hele) mannskapet består av vanlige mennesker som blir stilt overfor forståelige moralske kvaler og rivalisering, og reagerer med frykt, mot og håp. Det er bare det at de befinner seg i verdensrommet.

    Komplekse kjønnsroller.
    Om bord i «Nostromo» blir både mannskap og handlingen uttrykk for datidens sosiokulturelle tilstander i USA. Med O’Bannons «truckers in space»-idé var karakterene ektefølte uttrykk for klassekamp og likestilling. Faktisk er det karakterene helt nederst i «Nostromo»-mannskapets hierarki som, sammen med den kvinnelige helten Ripley (Sigourney Weaver), har de mest rasjonelle stemmene i filmen.
    Da den fryktinngytende inntrengeren på romskipet tar livet av sitt første offer, nestkommanderende Kane (John Hurt), blir forslaget fra afroamerikanske Parker (Yaphet Kotto) og hans aldrende makker Brett (Harry Dean Stanton) om å fryse ned monsteret, bryskt avvist av den småarrogante kaptein Dallas (Tom Skerritt) – noe som skal vise seg å være en svært skjebnesvanger avgjørelse.
    Heller ikke Ripley kommer til sin rett så lenge hun befinner seg i selskap av sine mannlige kolleger. Som en slags siste krampetrekning fra patriarkatet som selv kaptein Dallas tidvis representerer, forsøker romskipets vitenskapsmann Ash, senere avslørt som en forhåndsprogrammert androide, å drepe Ripley.
    Karakteren Ripley er blitt hyllet som en av de få komplekse heltinnene Hollywood har klart å produsere, men hennes vei dit går gjennom et minefelt av maskuline verdier og holdninger – og fungerer dermed som et speil av sexismen som herjet i Hollywood.
    Alle rollene i «Alien» ble imidlertid opprinnelig skrevet med intensjon om at de skulle være unisex: karakterene skulle kunne spilles av begge kjønn uten at det utgjorde noen forskjell for handlingen. Når Ripley endte opp som en flerdimensjonal og kompleks helteskikkelse, stilte derfor enkelte kritikere seg spørsmålet om dette var fordi karakteren også skulle kunne fungere som mann.

    Ekstremskrekk ved middagsbordet.
    Selve Alien viser seg ikke før halvveis ut i filmen, i en scene som er umulig å glemme i sin eksepsjonelt effektive grusomhet. En lettet og smilende Kane, tilsynelatende uskadet etter å ha blitt angrepet av et romvesen utenfor skipet like før, sitter og spiser sammen med resten av mannskapet. Praten går, alle koser seg, de er nesten som en familie rundt middagsbordet, og selv katten Jonesy skimtes i bakgrunnen over en matskål.
    Som tilskuer senker man skuldrene sammen med mannskapet. Men så begynner Kane å hoste. I løpet av bare noen sekunder blir det helt tydelig at noe er veldig galt, og før man vet ordet av det, revner brystet til Kane. Midt i blodspruten trer Alien frem, som en grusom, forvokst mark med huggtenner.
    Selve den fysiske fremstillingen av Alien ble unnfanget av H.R. Giger, en sveitsisk kunstner oppdaget av manusforfatter O’Bannon. Gigers bilder er blitt beskrevet som «biomekaniske visjoner, oppdrevet i hans egne mareritt», så helt merkelig var det kanskje ikke at produksjonsselskapet 20th Century Fox kalte Giger «syk» og beordret O’Bannon til straks å sende ham tilbake til Sveits.
    Da Ridley Scott ble med på laget som regissør, fikk imidlertid fløyten en annen lyd. Scott ble O’Bannons allierte, og hentet tilbake Giger. Til å fylle Alien-kostymet falt valget på 26 år gamle Bolaji Badejo, som castingsjefen oppdaget tilfeldig på en bar. Badejo, som med sine 208 cm og ekstremt lange armer, gjorde det vanskelig å tro at Alien faktisk ble spilt av et menneske. For å gjøre seg selv troverdig som Alien, hentet Badejo inspirasjon fra både tai-chi og pantomime.

    Speilet en ny samfunnsuro.
    Ridley Scotts visjon om å lage verdensrommets svar på «The Texas Chain Saw Massacre» ble komplett med det redselsfulle Giger-monsteret som fullendte skrekkaspektet ved «Alien». Etter suksessen til «Star Wars» i 1977 var 20th Century Fox ivrig på å smi mens
    sci-fi-jernet var varmt, og «Alien» fylte rollen med glans.
    Men foruten å være en skrekkfilm i verdensrommet, skled «Alien» rett inn i den offentlige bevisstheten som rådet på 1970-tallet. I USA, som befant seg i kjølvannet av Vietnamkrigen og Watergate-skandalen, hersket det en kollektiv usikkerhet. Man hadde fanget de første seriemorderne, som representerte en helt ulogisk og ny type ondskap. Politisk korrupsjon preget flere deler av verden, det var voksende terrorisme, trusler fra innsiden – følelser og redsler som «Alien» legger seg tett opptil. Følelsen av å være avsondret fra omverdenen vokser når vi, sammen med Ripley, febrilsk manøvrerer oss gjennom de klaustrofobiske korridorene på «Nostromo» med en ukjent fiende om bord.

    Ektefølt frykt.
    Følelsene som «Alien» kaller på, er tidløse, og det er den mesterlige fremstillingen av dem som fortsatt skremmer oss i dag, 40 år senere. Mer enn noe er det scenen med den grusomme «fødselen» til det utenomjordiske monsteret som holder seg uventet godt i en tid hvor det ikke er fantasien, men dataanimasjonens muligheter, som setter grenser.
    Skuespillernes synlige frykt i denne scenen er dessuten genuin: De skal ikke ha vært informert om det nøyaktige omfanget av blod og gørr, og filmen har klart å fange deres ufiltrerte skrekkslagne reaksjoner, på samme måte som de gjør seg gjeldende for publikum. Selv katten Jonesy blir en effektiv formidler av frykten de (og vi) alle føler da den på vei mot kamera plutselig blir stilt rett overfor en stor schæferhund som filmteamet har skjult bak en skjerm.
    Noe av det mest nervepirrende i «Alien» er likevel måten filmen behandler det tidsmessige aspektet på. Den tar seg god tid og oppfattes kanskje i tregeste laget for seere i 2019, men er samtidig desto mer virkningsfull når Alien gjør sin entré først etter en snau time, akkurat da man er i ferd med å senke skuldrene.
    Om «Alien» er en feiret film 40 år etter, mente imidlertid flere kritikere da den kom ut, at den ikke kunne måle seg med øyeblikkelige klassikere som «Star Wars», «2001: En romodyssé» og «Nærkontakt av tredje grad».
    Men over tid ble «Alien» priset for nettopp den realismen som Dan O’Bannon etterstrebet, og særlig er filmen blitt anerkjent for å forene de beste elementene av science fiction, slasher- og skrekkfilmer. Som O’Bannon selv sa: «I didn’t steal from anybody, I stole from everybody.»
    Filmen fikk ikke mindre enn tre oppfølgere, og det er i ettertid også blitt laget to forløpere og to spin off-serier. Filmens tagline i 1979 var «In space, no one can hear you scream».
    «Alien» hyler fortsatt, 40 år senere.

    Foto: SUNSET BOULEVARD/CORBIS VIA GETTY IMAGES

  • Kaos og terror i sporet av Afrikas opioidkrise.

    LARS SOOLD
    Frilansjournalist

    Underkommunisert krise.
    – Tramadol er Afrikas opioidkrise. Den er minst like alvorlig, og kan uten tvil sammenlignes med fentanyl-epidemien i Nord-Amerika. Afrikas krise er på den internasjonale agendaen, men får for lite oppmerksomhet fordi problemet nettopp befinner seg i Afrika, sier Thomas Pietschmann, narkotikaforsker ved FNs narkotikabekjempelsesorgan UNODC og en av hovedforfatterne bak «The World Drug Report».
    Samtidig som store deler av Afrika flyter over av illegal tramadol, har sykehusene stor mangel på mer virkningsfulle opioider som morfin og heroin til smertelindring. I Afrika råder store misforståelser innen helsevesenet om forskrivning av lovlig narkotika, noe som ifølge FN gjør at Verdens helseorganisasjon ikke våger å innføre en global narkotikaklassifisering av tramadol.
    FN har tidligere advart om at handelen og misbruket destabiliserer mange samfunn i Afrika. Man har pekt på narkotikaens finansiering av terrorgrupper som IS og Boko Haram. Og senest i juli møtte FN både representanter for afrikanske stater, India (der mesteparten av tramadolen for det illegale markedet produseres), Interpol med flere i Lagos i Nigeria for å diskutere situasjonen. I september kommer UNODC med en separat rapport om tramadol.
    – Vi har sett tegn til en nedgang i smuglingen til Afrika etter at India innførte regelendringer i august i fjor. Det har gjort at prisen på gaten har gått opp. Det og mindre leveranser kan kanskje påvirke bruken, men om det får den effekten, ser vi først i kommende undersøkelser, sier Pietschmann.

    Verst i Afrika. Ikke noe syntetisk opioid beslaglegges i så store mengder av tollvesen og politi rundt om i verden som tramadol, et legemiddel som i lovlig form brukes til smertelindring. Og nesten 90 prosent av beslagene på det illegale markedet gjøres i Afrika. En interessant sammenligning er et annet smertestillende middel, oxykodon, som utløste fentanylepidemien i Nord-Amerika, og som for øyeblikket er svært aktuelt i enorme søksmål mot legemiddelselskaper i USA. Selskapene anklages for ved å betale leger for å skrive ut dette legemiddelet, å ha skapt den amerikanske opioid-epidemien som har ført til nesten en halv million dødsfall. FNs tall viser nemlig at det i 2017 ble beslaglagt 250–300 ganger flere tramadoltabletter rundt om i verden sammenlignet med oxykodon. Og nesten 90 prosent av disse beslagene gjøres altså i Afrika.
    Nigeria er verst rammet av tramadol, som også herjer i øvrige deler av Vest-Afrika, Nord-Afrika, Midtøsten og Sahel-regionen, et belte av land som strekker seg fra Senegal i vest til Sudan i øst. I Egypt viser FNs studier at tramadol er ungdommenes rusmiddel, mens voksne over 30 år foretrekker heroin. I Kamerun finnes det et utbredt misbruk, og i Ghana har en stor del av menneskene som har vært innblandet i trafikkulykker, hatt tramadol i blodet.
    Der finnes stoffet ofte blant gjengmedlemmer, lastebil- og taxisjåfører, studenter og kvinner som arbeider lange dager på markedene. Stoffet blandes med alkohol, energidrikker og marihuana. Som et resultat øker antall ulykker, vold, ran og voldtekter.

    Avhengighetsskapende i store doser over tid. Tramadol som er produsert for det svarte markedet, er opptil ti ganger sterkere enn helsevesenets normale dose på 50 mg pr. tablett. Ifølge UNODCs laboratorie- og vitenskapelige seksjon er det ingen stor risiko for å bli avhengig av den vanlige medisinske dosen om man tar den en uke eller to.
    Men når leger sier stopp og pasienter går videre til det svarte markedets mye sterkere piller, øker risikoen markant for å bli avhengig. Stoffet har fått en rask spredning fordi det er billig, svært lett tilgjengelig og fordi det gir flere effekter. Det kan være både beroligende, antidepressivt og smertestillende, samtidig som det gjør at man kan jobbe lengre og ha sex lengre.
    – Det er som om man skulle ta både heroin og kokain samtidig, sier Pietschmann.

    Mangel på lovlig smertestillende. Han forteller at sykehusene i Afrika har store mangler på virkningsfulle opioider som kan brukes ved store smerter. Derfor står man, spesielt i Vest-Afrika, foran en delikat utfordring: Å øke tilgangen ved sykehusene uten at legemidler siver ut i illegale nettverk.
    Landene importerer ganske enkelt ikke nok av for eksempel lovlig heroin og morfin. For å kunne gjøre det må landene få orden på sin dokumentasjon og statistikk. Dette for at den internasjonale narkotikakontrollmyndigheten INCB skal kunne godkjenne eksport av narkotikaklassifiserte legemidler til de afrikanske landene.
    Tramadol er ikke internasjonalt klassifisert som narkotika. Alle land har sin egen klassifisering, men i Afrika har bare enkelte land gjort dette, noe som skaper rom for organisert illegalt salg og misbruk.
    Verdens helseorganisasjon, WHO, som hadde spørsmålet oppe i 2018, våger helt enkelt ikke å narkotikaklassifisere tramadol globalt. Årsaken er, ifølge Thomas Pietschmann ved UNODC, at det råder en utbredt misforståelse blant leger, sykehus og apotek i Afrika.
    – I Afrika er det store misforståelser blant leger om at de ikke kan skrive ut narkotikaklassifiserte legemidler. Det er store huller i kunnskapen for å skille mellom lovlig og ulovlig narkotika, sier han.
    – Siden det er store mangler på virkningsfulle opioider, er WHO derfor redde for at sykehuspasienter ikke engang vil få tramadol om de narkotikaklassifiserer stoffet internasjonalt. Han sier at det i Afrika først og fremst kreves omfattende opplæring av regjeringer, helseministre, leger, farmasøyter og sykehusledelser.
    – Men for å komme fremover med dette må man samtidig få bukt med korrupsjonen, noe som er enda mer komplisert enn selve narkotikaproblemet. Man må forsikre seg om at leger og sykehus ikke selger legemidler ved siden av som en ekstrainntekt, spesielt om de får mer opioider å håndtere, sier Pietschmann.
    Men smuglingen da, innførselen av all tramadol til Afrika, hvordan kommer man den til livs?
    – Om vi får en narkotikaklassifisering, kommer flere forhandlere til å bli straffet og etterspørselen etter stoffet kommer til å gå ned i tråd med opplæringen og tilgangen til effektive opioider innen helsevesenet, mener han.

    Foto: EMIN OZMEN/MAGNUM PHOTOS via NTB SCANPIX

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her