Utgave 8 2019

Moderne skolemedisin og farmakologi har lenge vært ansett som primær og offisiell behandling av pasienter. Samtidig innrømmes det at man har mye å lære av tradisjonelle behandlingsformer. WHO, leger og ledende forskere ber nå om økt aksept for alternativ medisin.

Smakebiter fra utgave 8:

  • Woodstocks mørke skygge.

    KJERSTI NORDBRØND, frilansjournalist

    Woodstock West. På en åker nordvest for New York City i august 1969 fant én av verdens mest legendariske festivaler sted. Woodstock ble manifestasjonen av hippiedrømmen, med motkultur, rock og en fredelig kritikk av etablissementet. Innen utgangen av året, nærmere bestemt 6. desember, var Altamont Speedway Free Festival nord i California ment å bli en vestkystekvivalent med den samme suksessen. Men alt gikk fryktelig galt. 

    Woodstock-festivalen, som først ble kalt «An Aquarian Exposition: 3 Days of Peace and Music», hadde skiltet med store navn som Creedence Clearwater Revival, The Who, Santana, Jimi Hendrix og Janis Joplin. Over 400 000 tilskuere hadde kost seg med rock i de naturskjønne Catskill-fjellene. Det ble ikke rapportert om vold på festivalen, men det var to dødsfall: Én gutt døde av for mye festing, og en annen ble ved et uhell overkjørt av traktor mens han lå i soveposen sin. 

    Altamont Speedway Free Festival, populært kalt Woodstock West, var et initiativ fra ett av verdens største rockeband, engelske The Rolling Stones. Bandet hadde ikke spilt på Woodstock, og dette skulle bli en grand final på deres 1969-turné i USA, den første siden 1966. Med seg fikk de fem California-band som på den tiden var stinne av rocke-mojo: Santana, Jefferson Airplane, The Flying Burrito Brothers, Crosby, Stills, Nash & Young og The Grateful Dead. Come Celebrate, lokket undergrunnsavisen Los Angeles Free Press (kjent som The Freep) da det var klart at Stones ville gjøre Altamont-festivalen til et gratis arrangement. Tidligere hadde de fått kritikk for høye billettpriser. Prisen publikum måtte betale, skulle i stedet bli å oppleve et kaos av biltyverier, hærverk, søppelbranner, slagsmål og dødsfall.   

    Logistikkproblemer og vill vest. Denne desemberlørdagen, Altamonts eneste konsertdag, var det lite som minnet om en festival – kanskje fordi det gudsforlatte konsertstedet var blitt bestemt kun et par dager i forveien, som følge av at The Golden Gate Park, og deretter flere andre arenaer, ble erklært uaktuelle. Det var knapt mulig å se hva som var selve festivalområdet, og det var udimensjonerte lydanlegg og mangel på bærbare toaletter. Kun en snor av naturfiber skilte publikum fra artistene på den 1 meter høye scenen, men denne forsvant i løpet av ettermiddagen.  

    Den unge og lovende musikkritikeren Greil Marcus kom til festivalen tidlig på morgenen. «Folk var uvennlige, territorielle, egoistiske – en merkelig inversjon av Woodstock, hvor jeg var noen få måneder tidligere. Og fullstendig forskjellig fra publikumet på Oakland Arena, hvor Stones spilte i starten av turneen sin», fortalte han, ifølge en artikkel i The New Yorker fra mars i år.

    Både The Grateful Dead og Jefferson Airplane hadde tidligere brukt medlemmer av motorsykkelklubben Hells Angels (HA) som sikkerhetsvakter, og anbefalte Stones å gjøre det samme. Den nesten mytiske klubbens lokale avdeling var en del av San Franciscos motkulturelle scene, kjørte Harley Davidson og hadde kontakter i musikkbransjen. Blant dem var The Grateful Dead’s gitarist og vokalist Jerry Garcia og bandets manager Rock Scully. 

    Det verserer ulike historier rundt om HA var hyret kun for å passe på lydutstyret og være livvakter for Stones, eller faktisk gjøre mer aktiv inngripen. The Grateful Dead fikk imidlertid aldri opptrådt denne kvelden. Da de skulle spille, var stedet allerede så preget av dårlig syre, alkohol og voldstendenser at de avlyste sin konsert. I etterkant ble de både kritisert for å ha stukket med halen mellom beina, og hyllet for å ha gjort det eneste rette. 

    Engel med kniv. Noen titalls mennesker blir angrepet av HA-medlemmene, både med bare hender og biljardkøer. Jefferson Airplanes frontvokalist Marty Balin blir slått bevisstløs, mens Stephen Stills fra Crosby, Stills, Nash & Young blir slått i beinet med en sykkeleike. Tre dødsulykker inntreffer: To menn blir påkjørt av en biltyv ved leirbålet sitt, og én mann drukner i en avvanningskanal. 

    Om kvelden skal Stones gå på scenen som siste band. Forhåpentlig kan trekkplasterets noe tidligere konsertstart skifte fokus mot musikken igjen. 

    De skinnjakkekledde HA-medlemmene har drukket (de skal ha fått betalt i øl), bruker motorsyklene inne i folkemengden, og mange publikummere er tydelig påvirket av stoff. Den svarte 18 år gamle gutten Meredith Hunter stiller seg oppå en høyttaler for å se bedre, og kommer i håndgemeng med én av «englene» i kveldsmørket. I dokumentarfilmen «Gimme Shelter» (1970), én av klassikerne til det amerikanske brødreparet Albert og David Maysles (oppkalt etter åpningssporet på Stones-albumet «Let It Bleed»), ser vi at førstevokalist Mick Jagger ber folk innstendig om å roe seg ned, huske at «vi er alle ett», og ønsker en lege nærmere scenen. 

    Bandet har kommet til låten «Under My Thumb», og synger (ironisk nok, med tanke på den påfølgende brutaliteten) de siste linjene «it’a all right, it’s all right, it’s all right …». Sekunder etter at låten er ferdig, vingler Hunter, i en iøynefallende grønn dress, inn i folkemengden med en revolver i hånden. Han blir knivstukket i ryggen flere ganger av det unge og ferske HA-medlemmet Alan Passaro, og flere vakter sparker den forsvarsløse kunsteleven mens han ligger på bakken. «Praktisk talt over natten ble Altamont anti-Woodstock, og rockedrømmen ble et mareritt, 60-tallets offisielle spiker i kisten. Det er alltid enkelt å overlesse én enkelt begivenhet med symbolikk, men det er vanskelig å benekte at Altamont virkelig var alle de tingene», skrev filmkritikeren Owen Gleiberman i en kommentar for BBC noen år tilbake.

    Kjærlighet og tragedie. 18-åringen ligger i Røde Kors-vognen, mens kjæresten Patty Bredehoft gråter: «Jeg vil ikke at han skal dø! De hører ikke hjertet hans!». Hunter har mistet livet før helikopteret kommer, mens Stones fortsetter konserten. «Jagger sang som om han mente det. De var redde, og gjemte seg i musikken», hevder veterankritiker Joel Selvin, forfatter av boken «Altamont: The Rolling Stones, the Hells Angels & The Inside Story of Rock’s Darkest Day» (2016). Filmopptakene blir vist i rettssaken mot Passaro i januar 1971, hvor 22-åringen bedyrer at han ikke hadde noen intensjon om å drepe Hunter, og juryen frikjenner ham grunnet selvforsvar. De relativt kornete opptakene viser at Hunter holder revolveren i luften, eller muligens mot scenen, det er vanskelig å avgjøre. 

    Saul Austerlitz, forfatter av boken «Just a Shot Away: Peace, Love, and Tragedy with The Rolling Stones at Altamont» (2018) mener det var en klar feil å leie inn Hells Angels, betale dem i alkohol, og ikke minst sette dem i en situasjon de ikke var trent i, som de eneste autoritetsfigurene på et så digert arrangement. 

    «Jeg kunne ikke hjelpe for å tenke på parallellene mellom Hunter og Trayvon Martin (drept av en nabolagsvakt i 2012), Tamir Rice (drept av politimann i 2014) eller andre svarte menn (…) Tiden har hjulpet oss å forstå Hunters historie bedre», sa Austerlitz i et intervju med kulturmagasinet Vice i fjor. 

    Mye forandret seg etter Altamont. For det første var Californias status som musikksentrum med positivt fortegn ødelagt. 

    Hells Angels gikk fra å være semikriminelle og del av en motkultur med politi-forakt, til å bli kriminelle kokainlangere. 

    Stones, som mistet kontrollen over arrangementet og kanskje slet med skyldfølelse, distanserte seg fra filmen og hendelsene. The Grateful Dead ga i 1970 ut suksessalbumet «Workingman’s Dead», som hovedsakelig gikk i akustisk country-retning, og ble et brudd med den psykedeliske rocken. 

    I tillegg ble det klart at å neglisjere logistikk og dimensjoneringsutfordringer med en slags «vi er alle sammen om det»-holdning var en romantisk idé som ikke var særlig holdbar lenger. Å kapitalisere på Woodstocks suksess, med ad hoc-løsninger for 300 000 publikummere, fremsto i etterkant av Altamont som et uforståelig feilgrep.  

    Hva var Hunters motivasjon for å vifte med revolveren, som han ifølge Austerlitz hadde på seg for selvforsvar? Kunne man risikert at Mick Jagger var den som døde den kvelden? Skjedde drapet fordi Hunter var svart med en hvit kjæreste? Tok Stones avgjørelser basert på at de hadde hovedrollene i en dokumentar? Det er mange spørsmål man sitter igjen med fra denne dagen. 

    Det som er sikkert, er at Altamont-festivalen ble et uforglemmelig arrangement – av alle de gale grunnene. 

    Brutal avslutning Medlemmer av motorsykkelklubben Hell’s Angels slåss med biljardkøer under Altamont-festivalen. Litt senere ble 18-åringen Meredith Hunter drept av et HA-medlem. 

    Foto: JOHN SPRINGER COLLECTION/CORBIS VIA GETTY IMAGES

     

  • Når medisinene blir borte.

    KETIL STØRDAL, spesialist i pediatri, overlege 

    Høres dette ut som et skrekkscenario fra filmens verden? 

    I en risikoanalyse fra Direktoratet for Sivil Beredskap (DSB) tegnes nettopp dette bildet. Global legemiddelindustri er sårbar for ulykker, naturkatastrofer og konflikter. Kortreiste medisiner finnes knapt nok i 2019, innenlands produksjon er marginal. Vi er fullstendig avhengige av at skjøre forsyningslinjer fungerer. Analysen konkluderer med at det er svært sannsynlig at noe tilsvarende skjer de neste 50 år.


    Store verdier.
    Ola og Kari nordmann bruker i snitt hver dag halvannen døgndose medisin, enheten som beskriver mengden som skal til for å dekke behovet i 24 timer. Hver av oss tar medisiner for i overkant av 5000 kroner i året, og totalt var omsetningen 27 milliarder i 2017. For å holde kostnadene nede har staten innført ordninger som kutter to milliarder hvert år. En fjerdedel av dette kommer pasienten direkte til gode, mens resten spares inn på folketrygden. 

    Når patentperioden går ut, setter Statens legemiddelverk en makspris på legemidler. Denne er gjennomsnittet av de laveste tre prisene i ni europeiske land. Originalpreparatet faller i pris når kopier kommer på markedet, og kvaliteten sikres gjennom en bytteliste av likeverdige medisiner. 

    Legemiddelverket kan også sette en såkalt trinnpris, der prisen reduseres over flere steg. Denne prisen er det samme som folketrygden dekker. Brukere kan unngå bytte ved å betale eventuelle mellomlegg. Leger kan begrunne unntak fra byttet ved å skrive en merknad på resepten. For eksempel kan ulikt navn og utseende på medisinen hver gang man går til et apotek være forvirrende, selv om virkestoffet er det samme.


    Nye og dyre medisiner.
    Legemiddelverket oppdaterer daglig en liste over medisiner som mangler. Lengden på listen er mangedoblet siden 2007. I 2018 var 684 ulike medisiner på listen, og nesten like mange bare de første fire månedene i 2019. De fleste manglene kan løses ved å skaffe utenlandske pakninger med identisk virkestoff. Andre ganger må det byttes til beslektede medisiner, noe som er mer krevende for pasient, apotek og lege. I verste fall er mangelen ikke mulig å erstatte: I 2018 måtte en type cellegift ved kreft rasjoneres etter behov. 

    Medisinene på mangellisten har en viktig fellesnevner: Lav pris. 

    Topp-ti-medisinene målt i omsetning har de færreste hørt om: Bruken er begrenset til leddgikt og andre betennelsessykdommer, kreft og hepatitt C. Behandling koster typisk over 100 000 kroner – for én pasient i ett år. Disse medisinene oppstår det ingen mangel på. 

    – Vi ser en trend i at store legemiddelfirmaer selger ut porteføljen av eldre medisiner til firmaer som lager kopier. Dette har stor betydning for produksjonssikkerheten, sier Steinar Madsen, medisinsk fagdirektør i Legemiddelverket. 

    – Hele fokuset fra Big Pharma ligger på sjeldne og dyre legemidler, noe som fører til usikker levering av vanlige medisiner. Burde ikke produksjonen av viktige legemidler til folk flest være del av en samfunnskontrakt?

    De dyreste medisinene har ofte hemmelige priser og kontrakter om levering. Hensikten er å få lavest mulig pris. Legemiddelverket er imidlertid usikre på om hemmelige avtaler gir lavere priser. I fagmiljøet er hemmeligholdet kontroversielt, siden legene som skriver ut medisinene, ikke blir kjent med kostnaden ved ulike alternativer for behandling. 


    Hva skjedde med Levaxin?
    I september 2017 herjer orkanene Irma og Maria De karibiske øyer. Over 100 dør, og en fabrikk på Puerto Rico blir skadet av uværet. Fabrikken er en av få som produserer levo-thyronin, et syntetisk hormon som erstatter kroppens eget tyroksin fra skjoldbruskkjertelen. Over 200 000 nordmenn bruker medisinen daglig, og den er også den mest solgte i USA. Sykdommen oppstår oftest i voksen alder, men alle nyfødte blir sjekket for medfødt mangel. Her kan ubehandlet mangel føre til utviklingshemning og forstyrre veksten betydelig.

    Selv om Levaxin er størst i antall brukere, er medisinen liten målt i omsetning. En døgndose koster omkring en krone – tiendeparten av gjennomsnittlig døgnpris på medisiner i Norge. Medisinen er over femti år gammel, og produksjon settes ut til lavkostland som Puerto Rico og Kina. 

    Bivirkningene av orkanene blir langvarige, med kritisk mangel på medisin. Lagre av alternative kopipreparater er raskt tomme, og mange må skifte til et alternativt, men beslektet virkestoff. Liothyronin kan brukes, men også her oppstår leveringsproblemer. Dominoeffekten er velkjent for legemidler; mangel et sted fører til mangel både på kopipreparater og lignende alternativer. Belastningen for pasientene med risiko for feilbruk og merarbeid for apotek og leger fører til store medieoppslag. 

    Levaxin og Liothyronin selges av japanske Takeda, et av verdens største legemiddelselskap. I Norge har selskapet medisiner til bruk på sykehus, reseptfrie medisiner og ulike kosttilskudd. Takeda har over 40 reseptbelagte preparater i vanlig apoteksalg, det siste året har 15 av disse vært på mangellisten. Med leveringssvikt på én av tre medisiner, er det grunn til å etterspørre leveringsrutinene hos Takeda?

    Kommunikasjonsdirektør Henry Werner hos Takeda svarer: – Takeda jobber målrettet for å unngå situasjoner hvor pasientene eventuelt ikke skulle få medisinen de trenger på apoteket sitt. I løpet av det siste halvannet året har Takeda for eksempel innført flere tiltak i Levaxin- og Liothyronin-produksjonen i Europa for å sikre at vi i fremtiden skal møte etterspørselen raskere og mer effektivt.


    Oppkjøp, flytting og nedlegging.
    Legemiddelindustrien er utpreget global, uoversiktlig og preget av stadige oppkjøp og fusjoner. Takeda kjøpte norske Nycomed i 2011. I 2015 mistet 190 jobben da den gamle «Pillefabrikken» på Elverum, som var eid av Nycomed, ble lagt ned og flyttet til Polen. Nærings-ministeren gikk høyt på banen og kritiserte Takeda siden Nycomed gikk med flere hundre millioner i overskudd. Noen ansatte gikk sammen for å holde hjulene i gang, og fortsatt lages nese- og øyendråper av nyoppståtte Curida på Elverum. 

    Curida har nylig landet en avtale om beredskapsproduksjon for Forsvaret. Forsvaret er opptatt av beredskap i kriser: Globalisering og monopol gir sårbarhet, derfor har medisinmangel fått oppmerksomhet fra Forsvaret og DSB. Kan en mangelliste i raskt økende omfang gi en renessanse for bedrifter som «Pillefabrikken»?  


    Jerntilskuddet som forsvant.
    Høsten 2018 ble plutselig jerntilskuddet Neo-Fer borte fra hyllene. For tidlig fødte barn trenger jern det første leveåret for å unngå anemi og for å utvikle hjernen maksimalt. Takeda hadde stanset produksjonen på grunn av skjerpede kvalitetskrav, og ingen andre barnepreparater var på markedet.

    – Vi valgte å stoppe produksjon, utlevering og distribusjon av Neo-Fer grunnet nye retningslinjer. Takeda og SLV ble i samarbeid enige om at tilgjengelig varelager i Norge av Neo-Fer kunne selges ut. I løpet av perioden arbeidet Takeda i nært samarbeid med SLV for å gjøre et tilsvarende preparat tilgjengelig for norske pasienter, forklarer Henry Werner i Takeda. 

    Medisiner som passer for små barn er lite attraktive å lage: Dosene er små, medisinene er gamle og patentbeskyttelsen utløpt, markedet er lite og med små utsikter til fortjeneste. Likevel mangler myndighetene gode verktøy for å sikre forsyningen, og helsemyndighetene mangler ambisjoner om å bedre systemet. Fortsatt finnes ingen godkjente jerntilskudd for små barn i Norge, nesten tre tusen nyfødte hvert år får nødvendige medisiner gjennom en midlertidig unntaksordning.

     

    Global mangel. Medisinmangelen øker i de fleste land. Det meste av råvareproduksjonen skjer i Kina og India, India har også mer avanserte produksjonsledd og en stor legemiddelindustri. Europeiske leverandører konkurreres ut på pris og blir borte. 

    Produksjonsproblemer oppgis som årsak ved halvparten av meldte mangler, en lang produksjonskjede kan svikte i de fleste ledd. Produksjonslokaler kan skades av brann, vann, naturkatastrofer og bakterievekst. 

    Ofte holdes uforutsette hendelser ved fabrikkene skjult av frykt for tap av omdømme. Medisinene må holde kvalitet, og et internasjonalt samarbeid om inspeksjoner avdekker mangler. Avvik fører gjerne til at hele produksjonsserier må tas av markedet. Nylig ble et kreftfremkallende stoff oppdaget i blodtrykksmedisiner fra en fabrikk i Kina. 

    Produksjon som flyttes til et annet sted, transporttrøbbel og IKT-problemer kan føre til midlertidig svikt i leveringen. Oppkjøp og sammenslåing av firmaer er en tidkrevende prosess og gir forsinkelser. For å holde kostnader nede brukes «just-in-time»-prinsippet: Lagring koster penger, og bufferen ved mangelsituasjoner er tilsvarende svak. 


    Norge sårbart.
    Det aller meste av medisinene Norge bruker, er importert. Selv om vi har et titall produsenter, lager disse i hovedsak nisjeprodukter rettet mot eksport. En kunde på størrelse med en europeisk storby står langt bak i køen. Norge er heller ikke en spesielt betalingsvillig kunde, med prissystem innrettet på lavest mulig pris. Legemiddelverket har pekt på at grossister i flere år har solgt medisiner ut av Norge til land hvor fortjenesten er høyere. Derfor blir Norge spesielt utsatt for mangel på medisiner.

    En avdeling ved Legemiddelverket overvåker medisinmangelen. Sykehusene har opprettet sitt eget mangelsenter for å overvåke forsyningen og finne løsninger. Grossistene er pålagt å holde lager for 20–45 dagers vanlig forbruk. Ved hamstring og panikk kan dette tømmes på bare noen dager. I slike situasjoner kan apotekene bli pålagt å levere ut medisiner for bare noen ukers forbruk.
    – Legemiddelindustrien er ikke flink nok til å melde fra i tide, sier Steinar Madsen.
    – De små landene får melding om mangler senere enn de store. Vi ønsker å få på plass et felles europeisk meldesystem.  

    Fagdirektøren i Legemiddelverket er pessimist:
    – Mangelen øker betydelig i omfang fra år til år. Vi er bekymret for usikkerhet knyttet til Brexit. Storbritannia er en stor legemiddelprodusent, samtidig som Irland er avhengig av åpne transportveier.
    Scenarioet fra DSBs risikoanalyse kan være nærmere enn vi ønsker å tro. Russland går mot strømmen og planlegger å lage det aller meste av medisinene sine selv.
    Vil flere følge etter i mistro til en stadig mer fragmentert global industri? 

    Illustrasjon: MARIANNE ENGEDAL

     

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her