Utgave 7 2019

I 2018 ble det hver dag startet 575 nye podkaster. Kappløpet for å erobre vår siste «dødtid» er i full gang. Intimitet, god lyd og god redigering er avgjørende for hvilke podkaster vi velger å lytte til.

Smakebiter fra utgave 7:

  • «Verden må vite hva den mister.»

    JOHN PALM, frilansjournalist og MALIN PALM, frilansfotograf

    Ambohitantely, Madagaskar. Mannen som er blitt kalt «feltbiologiens Michael Jordan» står på en smal sti i det fremdeles mørke daggryet. Han har tynne ovale briller, en floket hestehale under en begynnende måne, og på føttene har han et par plastsandaler av billigste modell.
    Rundt omkring ham står de som skal ta over: De er skogvoktere, naturvernere, insektspesialister og lemurkonservatorer. De er unge grassere som ved hjelp av Steve Goodmans erfaring skal påta seg oppdraget med å redde det som reddes kan av sitt lands unike, men svært truede natur.
    Vi befinner oss på verdens fjerde største øy. Madagaskar, et land med en natur der så godt som hvert eneste dyr og hver eneste plante man ser, er endemisk, det vil si at de bare finnes her. I løpet av en kort spasertur med Goodman i nasjonalparken Ambohitantelys skoger peker han dem ut én etter én: Der står et tre av podocarpus-slekten som har funnes her siden dinosaurenes tid, der høres lyden fra en svart papegøye og like etterpå fra en gassisk gjøk.
    Steve Goodman beskriver seg selv som en oppdagelsesreisende biolog av viktoriansk stil. For ham har dyr og natur i alle verdens hjørner alltid funnes der for å bli oppdaget, undersøkt i detalj og katalogisert etter art og slekt. Som alle ekte oppdagere er en del av de nyoppdagede artene blitt oppkalt etter ham. Han ler når han forteller om en av dem – den som nå kalles Goodmanflåtten – som han fant på sin egen kropp.
    – Det var på et hotellrom i Egypt, og jeg fant flåtten på, la oss si, noen mer private deler.
    I løpet av sine 40 år som feltbiolog har Goodman vært med på å oppdage mer enn 300 nye arter. Men den gassiske naturen som han har kommet så nær, er truet. Skogene desimeres, og art etter art nærmer seg utryddelse.
    – Noe må skje i løpet av de nærmeste fem årene. Etter det vil det være for sent å gjøre noe med det, sier han med tungt alvor.

    Endemiske arter trues. Steve Goodman er født i Detroit, men har nå bodd flere år på Madagaskar enn i USA. Han har fått nye røtter, og oppdagertrangen har fått selskap av en ansvarsfølelse. Om det skal finnes noen naturarv igjen til kommende generasjoner, så gjelder det at noen tar tak i saken, resonnerer han. Og det er derfor han står på denne stien en tidlig morgen sammen med 12 yngre kolleger og lærlinger.
    Rundt om i terrenget har hundre små feller stått utplassert i løpet av natten, og nå samles de inn én etter én. Stressede rotter og mus løper frem og tilbake i de små burene i søken etter og håp om en vei ut.
    Goodman tar tak med pekefingeren og tommelen og løfter opp en liten spissmusunge etter nakkeskinnet. Han ler varmt mot den lille skapningen som skriker og spreller i mislykkede forsøk på å komme løs fra grepet hans. Dette, forklarer han, er en av Madagaskars 36 endemiske spissmusarter. Musen hører hjemme i skogen her og er på den måten en viktig del av økosystemet.
    Reaksjonen er en annen når marinbiolog Mirana Fabiola Andrianantenaina, som leder et prosjekt for å redde Madagaskars havskilpadder, kommer bærende på et bur der en betydelig større gnager sitter stivt sammenkrøpet.
    De er brunrotter, skipsrotter, eller som Goodman omtaler dem, som «forbannede rotter». Til forskjell fra spissmusen hører de ikke til i denne skogen. De kom til Madagaskar som blindpassasjerer i handelsskipenes lasterom. Med sine høye fødselstall og sykdommene de sprer, holder de nå på å fortrenge de lokale gnagerne.
    Når de to fangede gnagerne så bæres opp mot biologenes leir, er det to helt ulike skjebner som venter dem. Prosessen begynner riktignok ganske likt: begge får bestemt kjønn og alder, måles og renses for lopper som i sin tur sendes til et laboratorium for å testes for sykdommer. Men der musen slippes ut i skogen igjen, havner rotten i stedet under skalpellen og blir øvelsesobjekt når Goodmans lærlinger skal lære seg å dissekere pattedyr.

    Komplekst system. Men hvorfor skal de som jobber med skilpadder, lemurer og gjenplanting av skog, lære seg å sortere innvollene til en brunrotte?
    – Fordi det alltid er helheten som teller når det gjelder våre økosystemer, svarer Steve Goodman.
    Det er også derfor Mirana Fabiola Andrianantenaina – skilpadderedderen – setter seg med en tannbørste for å børste lopper av en spissmus. Og det er derfor hun dagen før var ute på «insektsafari». Da lærte hun om Madagaskars tusenvis av endemiske maurarter, og at nettopp maur er en bra bioindikator – i en sunn skog finnes det mange maur og mange ulike maurarter.
    Andrianantenaina har bidratt til den ellers skogsfokuserte gruppen med sin kunnskap om havet.
    – Skogen er ikke et avgrenset system. Hav og fastland utgjør et økosystem sammen. Alt hører sammen, sier hun.
    Men en del av økosystemet glemmes ofte: Mennesket. Det er trolig derfor Goodman, som et mantra, gjentar følgende: – Madagaskars problem er ikke et naturproblem, men et sosioøkonomisk problem.
    Som eksempel nevner han innbyggerne i en av byene ved nasjonalparken. Tidligere på dagen dukket noen av dem opp i leiren med to høner som de håpet å få solgt til de ressurssterke besøkende. Deres klær var fillete, og flere manglet sko. Andrianantenaina kjenner igjen deres vanskelige situasjon og hva den fører til. Ved kysten der hun jobber, utgjør de lokale innbyggerne en vedvarende trussel mot havskilpaddene.
    – Jeg blir lei meg og urolig når jeg tenker på det. Det er altfor mange fattige, og de har ikke noe annet valg enn å jakte på dyr eller brenne jord for å dyrke den. Så lenge de er så fattige, har de ikke råd til å ta hensyn til naturen.

    Kan ikke snu seg bort. Under kveldens middag holdes et foredrag om et forskningsprosjekt som forsøker å gi svar på et viktig spørsmål: Hva er minste mulige størrelse på et skogsområde for at det skal kunne opprettholde et fullt fungerende økosystem?
    Når utregningen er klar, vil naturvernere over hele landet kunne gjøre harde, men viktige prioriteringer. Ressursene settes inn i skogsområder som er store nok, mens de som er mindre, overlates til sin egen skjebne.
    Dette er en kunnskap som kan bli gull verdt for Jacyntha Ambinnintsoa som leder et forskningsprosjekt på lemurer i Madagaskars beskyttede naturområder. De endemiske primatene er Madagaskars aller største turistmagnet og symboldyr. Det har både fordeler og ulemper, ifølge Goodman.
    – De blir ofte viet for mye oppmerksomhet. Det kan i og for seg fungere bra bare å prate om lemurer når man søker penger til prosjektene sine. Men det praktiske arbeidet blir ikke verdt noe om man ikke tar med helheten.
    Og det å være populær hjelper lite for et dyr. Omkring 95 prosent av de rundt hundre artene av lemurer er utrydningstruede. Det er noe Ambinnintsoa ser med egne øyne så godt som hver eneste dag.
    – I alle de fire områdene jeg har jobbet, synker populasjonen av lemurer. Fortsetter det slik, kommer de til å være helt borte om 50 år.
    Og kanskje er det allerede i dag en urealistisk tanke at de fleste lemurartene er mulig å redde. Det er i alle fall en innsikt som har slått rot i Steve Goodman for lenge siden. Men for en naturverner går det ikke an å tenke negativt.
    – Man kan ikke snu seg bort bare fordi det ser ut til å være for vanskelig. Madagaskar og dets natur er ingen plass for de sorgløse, sier han.

    Ingen tid å miste. Middagen ryddes bort, og Andrianantenaina, Ambinnintsoa og deres unge kolleger tar frem lokalt brygget rom og danser leende i en ring. Da takker Goodman for seg. Det er ikke fordi han har noe imot de unges lystighet, men fordi han følger sin vanlige rytme.
    Klokken tre om morgenen kommer han til å våkne utsovet og med hodelykt begynne dagens arbeid i teltet sitt. Utrydningstruede arter venter ikke på noen som trenger sin skjønnhetssøvn. Og realisten i ham vet at mange av dem kommer til å forsvinne. Fremover kommer arbeidet ikke bare til å handle om å redde, men om å dokumentere den naturen som lever i dag.
    – På den måten kommer det i hvert fall til å finnes et arkiv over alt verden har mistet. Det er den harde sannheten, sier han.

    Foto: MALIN PALM

  • Kvinner og håndvesker – hånd i hånd.

    INGER M. ÅRDAL, frilansjournalist 

    «Handbags speak louder than words.»
    Gi Gi, New York

    Fra skjult til synlig lomme.
    Håndvesken har alltid gjenspeilet de ulike epokene, århundrene, krigene, kvinners rolle i verden – og deres grensesprenging. Den ble et viktig praktisk element i kvinnens hverdag, men også et mål på sosial status. For hvert nytt tidsskille har den gått gjennom ulike forandringer hva gjelder størrelse, form og dekorering.
    Kvinners håndveske som vi kjenner den i dag, er en relativ ny oppfinnelse i et historisk perspektiv. Det sies at så tidlig som 3800 år f.Kr. har mennesker brukt bunter og poser av ulike fibre for å oppbevare og transportere mat og verktøy.
    Mennene hadde lommer som var en del av deres plagg, mens kvinnenes lommer var et selvstendig plagg. De var bundet med en snor rundt livet under kvinnens skjørt, godt skjult av volumet i skjørtene. Men dette skulle endre seg mot slutten av 1700-tallet, da kjolesilhuetten endret seg og ble smalere. Dette ble slutten på de innvendige lommene, og håndvesken ble skapt.
    De tidlige håndveskene ble sett på som dristige, ja, til og med vulgære. Tanken på at en kvinne spradet rundt med personlige eiendeler i en utvendig lomme, var dristig. Det kunne sammenlignes med å løfte på skjørtet og offentlig avsløre undertøyet, ble det hevdet.
    Men med en håndveske som kunne lukkes, kunne kvinner for første gang bære sine egne ting med en viss grad av privatliv.

    Kvinnens eiendel.
    De første tiårene av 1800-tallet var vesken en pose laget av ulike stoffer, med en snor eller et kjede til å bære den med. De ble betegnet som pompadur, blant mange andre moteelementer, etter Madame de Pompadour som var Ludvik 15.s elskerinne fra 1745.
    Tidlig på 1900-tallet kom de mer funksjonelle veskene, skapt av blant andre Louis Vuitton, og veskene fikk sitt navn – håndveske. De var egentlig små håndkofferter som inneholdt flere rom, hadde robuste håndtak og hurtiglukking. Disse forandringene i selve utformingen var med på å gjøre vesken til kvinnens personlige eiendel, og den ble hennes faste følgesvenn.
    Kunst og motetrender endret seg raskt i det 20. århundret, og håndvesken utviklet seg parallelt. Også kvinnens frigjøring hadde stor betydning for videreutviklingen av håndvesken, som nå fikk nye funksjoner og ble tilpasset den hverdagen kvinnene levde i.
    Flere og flere kvinner gikk ut i arbeidslivet og ble mobile, så håndvesken måtte møte et voksende utvalg av praktiske behov. Dette resulterte i et utvalg av forskjellige typer vesker: skinnvesker for å gå på kontoret, praktiske lær- eller stoffvesker for å gå på besøk, elegante og glitrende vesker med metall-lås for aftensbruk.
    I takt med samfunnsutviklingen ble håndvesken ytterligere forankret i dagliglivet for alle kvinner, og ble også et barometer for tiden. De gjenspeilet kvinnens personlighet og miljøet hun levde i. Kvinner fra borgerlige miljøer gikk med matchende vesker til sine ulike kjoler, mens dårligere stilte kvinner gjerne brukte den samme vesken til alle anledninger.

    Barrierer brytes.
    I tiden etter første verdenskrig endret kvinnenes rolle seg, og de fikk nye friheter som tidligere ble nektet dem, inkludert stemmerett i en rekke land. Nå kom det flere tiår der kvinner brøt barrierer og dristig utfordret sosiale normer, og de bar vesker som reflekterte dette.
    På det dristige 1920-tallet, «Roaring Twenties», var vesken løs, ledig og gjerne fargedekorert og gjenspeilet stilen til henne som danset, drakk, røkte, klippet håret kort, gikk i gatene uten følge, skamløst sminket og i bukser.
    Mary Louise Brooks var en av 1920 og -30-tallets største skuespillere og stilikoner. Hun var kjent som en flapper-girl, en kvinne med korte skjørt og bob-frisyre, som danset til jazz og utfordret det som ble ansett som akseptabel oppførsel. Håndvesken var liten med kort håndtak eller uten, gjerne med perlebroderier eller dusker, lett og ledig som kvinnen.

    Design og merker.
    Mange av de store, kjente veskedesignerne kom på markedet utover på 1900-tallet. Mote og merkevare ble stadig viktigere, og kvinnene så veskene som et viktig tilbehør. Ingen ville kle seg i en lekker kjole uten en matchende veske til.
    Designere kjent over hele verden for sine eksklusive vesker og lærvarer, inkludert Hermes, Louis Vuitton, Gucci og Prada, ble toneangivende for stil og størrelse på håndvesker.
    Også for motedesignere som Chanel, Dior, Yves Saint Laurent, Versace, Donna Karan og Dolce & Gabbana ble vesken et viktig element til garderoben.

    Vesker i krig.
    Gjennom hele andre verdenskrig spilte kvinner en sentral rolle ved produksjonslinjene for krigsmateriale. Antrekket og veskene de bar, gjenspeilet arbeidet de utførte, som kontorjobber, fabrikkarbeid eller mekanisk arbeid.
    Mange arbeiderkvinner bar også en drakt-uniform og skuldervesker utformet etter militære satchels, som lignet på de veskene mennene hadde på krigsfronten og som var en del av uniformen. Veskene ble båret på skrå over skulderen, mens de syklet eller gikk til og fra jobb, for å støtte opp om krigsinnsatsen.
    Under og etter krigen bar også de velstående kvinnene en liten veske, som var enkel og funksjonell, et speilbilde av den nøytrale klesstilen og de begrensede ressursene i krigstid.
    Historien forteller at Gucci, som mange andre, hadde vanskeligheter med å skaffe materialer til veskeproduksjonen etter andre verdenskrig. Genistreken til Gucci-håndverkerne var å ta i bruk bambus fra Japan, som det fortsatt var mulig å skaffe.
    Det var et uvanlig materiale for vesker, men det virket. Håndvesken med bambushåndtak fikk raskt motestatus. Store stjerner på 1950- og -60-tallet, som Ingrid Bergman og Elizabeth Taylor, var ofte å se med Guccis bambusveske. Den gjenspeilet sosial status og ga antrekket det moderne eksklusive uttrykket som kvinner ønsket seg.

    Nye materialer for nye tider.
    Ettersom forskerne utviklet flere nye syntetiske materialer, ble disse også populære i moderne håndvesker. Masseproduksjon ble mer vanlig utover på 1950-tallet, og håndveskene ble produsert i større antall og til en overkommelig pris for kvinner flest.
    Et av de nye materialene var plast. Den ble raskt populær til en rekke nye produkter, også håndvesker. Dette så man tydelig da Rockabilly-stilen kom med den nye musikkformen. Klesstilen og en tøff og vilter væremåte ble ungdommens store motetrend. Jentene med strutteskjørt og håndvesker i skinnende PVC ble en motvekt til guttenes skinn og brylkrem-look. Vi kjenner stilen fra mange filmer, som for eksempel «Grease» (1978) med John Travolta og Olivia Newton-John.
    Og den frie ungdomskulturen gikk over i en ny form det neste tiåret.
    De protesterende og seksuelt frigjorte hippiekvinnene på 1960-tallet gikk gjerne med vesker som var håndlaget i naturmaterialer, og med et personlig uttrykk i form av merker eller kunstverk. Håndvesken og klesstilen ble en ekstra måte å uttrykke sosial endring og omveltning på. «Blomsterbarna» gjorde opprør mot det materialistiske samfunnet og dets forbruk. «Back to Nature» og «Peace and Love» var mottoene.
    Dette tiåret var også romalderen, med det første mennesket på Månen, og syntetiske stoffer ble mye brukt. Brannhemmende fleece, nylon, den første borrelåsen, alle disse nye materialene ble brukt i industri og næringsvirksomhet, men også for å gi håndvesken et moderne, tidsriktig uttrykk i de nyeste materialene.
    Så kom 1970-tallet med glitter og platåsko, miniskjørt og vesker som glitret i lysene fra disco-kulene. Det var et nytt tiår med individualitet. Motemagasinet Vogue uttalte «There are no rules in fashion game now». Markedet flommet over av billige syntetiske materialer, og det ble polyesterens gullalder. Håndveskene varierte fra den stilsikre klassikeren til Groovy-bags, fargerike vesker i syntetiske materialer.
    Kvinnebevegelsen sto sterkt i store deler av Europa og kjempet for blant annet rett til høyere utdanning, selvbestemt abort og likelønn. Og den franske moteskaperen Yves Saint Laurent ble inspirert av kvinnenes enorme forbedring av rettigheter i samfunnet, og veskene han skapte, reflekterte dette. 

    Livsstil og forbruk.
    Rikdom og forbrukskultur preget det neste tiåret, 1980-tallet. Håndveskene ble store og prangende og symboliserte tidens noe fluffy-look. Det var skulderputer, nyromantisk stil og en overflod av livsstilsprodukter. Stor betydning for kles- og veskestil hadde også de to store amerikanske såpeseriene «Dallas» og «Dynastiet». De representerte en overklassestil med dyr smak og dårlig oppførsel.
    Håndvesker med livlige farger og etterligning av eksotisk lær var det mye av på markedet.
    Da Donna Karan presenterte sin veskekolleksjon for 1985, var den rettet mot den urbane karrierekvinnen. Hun hadde med den viktige dagboken Filofax som matchet håndvesken og var utført i mykt, fint skinn. Filofax var yrkeskvinnens viktigste eiendel, den inneholdt hele livet hennes, med avtaler, kredittkort og notater om personlige ting. Vi ser moderniserte varianter av disse også i dag, og de brukes parallelt med Iphonen. Og alt bæres selvfølgelig i en håndveske.
    Håndveskens historie er bare noen få hundre år, men den representerer også kvinnehistorie: hennes skiftende smak, hennes rolle i samfunnet og hennes kamp for en selvstendig, uavhengig tilværelse. Håndvesken har blomstret i gode tider og overlevd i knapphetstid – og til og med trosset feminister som ville fjerne den.
    Hvis man bruker fortiden som indikator, vil vesker fortsette å speile kvinneverdier og motebildet – og være kvinnens trofaste følgesvenn.

    Modell Muriel Maxwell i 1939. Foto: CONDE NAST VIA GETTY IMAGES

Tidligere utgivelser

Kan leses digitalt dersom du er abonnent. Bestill abonnement her